«Vi er inne i et mørkt kapittel av samfunnsdebatten», skriver Paul Omar Lervåg i kjølvannet av debatter han mener undergraver individet.
Foto: Daniel Hochhalter
Ytringer

Identitetspolitikkens drap på individet

Det forsurer og dreper samfunnsdebatten når debattanter fra alle sider lager kollektive grupperinger og glemmer individene, skriver Paul Omar Lervåg med et skråblikk på identitetspolitikken. 

Utrop nr. 15/2019 (18.04.2019)

Denne teksten ble første gang publisert på Paul Omar Lervågs Facebook-side den 8. april 2019.

Det som skjer med samfunnsdebatten nå er nitrist. Det har blitt helt bekmørkt! Flere samfunnsdebattanter har mistet fullstendig troverdighet de siste dagene. De har forsvunnet inn i en svulstig suppe av rasetenkning, ensporethet og fullstendig mangel på grenser når det kommer til hvordan vi skal oppføre oss i samfunnsdebatten.

Lager et giftig «oss og dem»
Jeg syns det er svært problematisk at mennesker skal defineres etter deres hudfarge framfor deres kompetanse. Hvordan jeg eller andre ser ut, har absolutt ingenting med hva vi har av kompetanse, viten eller evne til å forstå.

De setter mennesker inn i grupperinger, og tar ikke høyde for individuelle forskjeller. De ber oss om å lytte dem, men nekter å lytte til oss. De skaper et giftig «oss og dem». Deres følelser er viktig, men våres betyr ingenting. Våre refleksjoner har ikke verdi, mens deres følelsesutbrudd betyr alt.

Kun de skal lyttes til. De har den eneste rette sannheten, må vite. Vi kan liksom ikke vite noen verdens ting fordi vi ikke har nok melanin. Vår fornuft skal legges til side, og vi skal bare stole på de eldste brødrene, som de sa i menigheten da jeg vokste opp.

For hvite til å forstå?
Vi forstår ikke lidelse, sorg, undertrykkelse og sosial kontroll. Sånt kan visst ikke melaninfattige forstå. Til tross for at vi er mobbeofre, homofile som har opplevd undertrykkelse, blitt undervurdert på grunn av ADHD og Asperger, og utsatt for negativ sosial kontroll fordi vi ikke vil føye oss etter religionens fundamentalistiske øk og trange båser. Nei, sånt kan jeg aldri forstå med min bleke ‘complexion’.

Nordmenn kan ikke forstå sult og mangel, selv om hele vår mathistorie har vært preget av matmangel og sult i flere hundre år. Vi kan heller ikke forstå hvorfor bitterhet og gjengproblematikk oppstår blant minoriteter, til tross for at vi migrerte og dannet minoritetsgjenger i USA.

Vi kan heller ikke forstå kolonialisme, til tross for at vi har vært under både Danmark og Sverige.

Vi kan ikke forstå hvordan elendighet utvikler seg, selv om vi har flere tusen år med historie å vise til.

Vi er ikke individer med egne individuelle tanker, følelser refleksjoner. Vi er en del av kollektivet uten plass for variasjon. Våre personlige opplevelser er ikke unike. De er de samme som alle andre.

Du er en synder, fordi de var syndere
Ifølge dem er det sånn med alle andre også. Har en lidd, har alle lidd. Er én sint, er alle sinte. Har en handlet, har alle andre handlet også. Dine forfedres handlinger er også dine handlinger. Du arver deres gjæringer. Du er en synder, fordi de var syndere. Hvis ingen av dine forfedre tok del i gjæringen, så er du likevel skyldig. Du ser tross alt ut som dem som utførte uretten. Du arvet tross alt syndene fra alle som så ut som deg fra en tid før både du og dine foreldre ble født.

Ikke lenger individer
Hvorfor skal vi behandles som kollektiver og ikke individer? Hva er poenget med retorikk når alt er predeterminert? Når sluttet vi å være personer og ble grupper? Når ble min verdi bestemt ut ifra omstendigheter jeg ikke har noe styring over? Ikke bare mener de dette. De er villige til å hetse og drive med hysjkultur for å gjøre det. De er villig til å spre lidelse og elendighet for å fremme denne agendaen. Det skal ikke være et valg, for vi skal tvinges inn i kollektivet alle sammen.

Jeg skal slutte å være Paul Omar Lervåg, og jeg skal gå inn i kollektivet som enda en hvit mann som pusher tretti. Ha det bra Paul Omar, det var hyggelig å kjenne deg så lenge det varte!