«Vår håndtering av IS-krigernes barn vil vise våre holdninger og verdier som samfunn», skriver Shah og Shaygani.
Foto: ABC
Ytringer

Barn av IS-krigere og samfunnets ansvar

Det er samfunnets etiske og juridiske plikt å hjelpe barn av IS-krigere. Hvordan disse barna håndteres er avgjørende for det kollektive sinnelaget vi gir videre til kommende generasjoner. 

Utrop nr. 16/2019 (25.04.2019)

Denne teksten ble første gang publisert den 17. april 2019 på Debatt1

Vi har de siste månedene blitt bevisstgjort på at det i den Syriske interneringsleiren Al-Hol, befinner seg omlag 40 barn som har mødre med norsk statsborgerskap. Forholdene til barna er kritiske, preget av både fysiske vel så mye som psykologiske krigsskader, og sykdommer. Ett av barna bærer på en alvorlig sykdom. De sanitære forholdene i leiren beskrives som kummerlige og umenneskelige, og om lag 120 uskyldige barn måtte bøte med livet i leiren, eller som en konsekvens av ferden til å nå flyktningleirene.

Bred enighet om ansvaret for barna
Det store spørsmålet er: Bør den norske regjeringen tilrettelegge for at barn, og eventuelt deres mødre – de kvinner som på direkte eller indirekte vis har bidratt til å fremme terrorregimet IS – vender hjem til norsk jord? Det er uten tvil praktiske utfordringer knyttet til dette spørsmålet, men heldigvis har et samlet politisk miljø og det øvrige samfunnet forstått det ansvar som hviler på den norske staten, og er forbilledlig klare i sine standpunkter. Det fremgår av en spørreundersøkelse utført av Ipsos og trykt i Dagbladet 13. April. Tross prekære prosedyrer, er det simpelthen en normativ forpliktelse å insistere på, og aktivt handle, i retning av å hente uskyldige barn hjem til Norge. Det må også vurderes om mødre, og eventuelt fedre, som har bidratt til å fremme IS sin kamp for opprettelsen av kalifatet, bør inkluderes i eller forvises ut av de moralske og juridiske hensyns sirkel. Rent barnefaglig og rettslig, oppfordres det til å ikke skille barn fra deres mødre.

Regulativ idé
Til tross for at en del av våre naturlige tilbøyeligheter stritter imot denne moralske og juridiske forpliktelsen, bør vi bestrebe oss på å ivareta båndet av lik verdighet og felles menneskelighet. Dette innebærer mer konkret å styres etter en regulativ idé, et ideal myndige borgere i et liberalt demokrati bør etterstrebe i deres handlinger. Vi bør, i prinsippet, ikke tale om en «terrorist», en «morder», eller et «IS-barn», snarere om en person med voldsideologiske sympatier, eller en person som har tatt liv/har drept, eller et barn med foreldre med IS-sympatier.

Ovennevnteer en vanskelig mental øvelse, især for individer hvis ideologiske og idealistiske tankebaner reflekterer at de simpelthen er blottet for medmenneskelighet og empati. For når vi deler verden inn i de rettskafne og de syndige, de gode og de onde, har de selvoppnevnte rettskafne en tendens til å utsette de onde for de mest horrible og grusomme ting. Det sies at det er mennesker som har det verst, eller som erverst, som først av alt behøver menneskerettigheter. Derav uttrykket «human rights are for stinks». Etter vårt syn bør norske myndigheter hente mødrene med norsk statsborgerskap – om enn med sympatier for terrororganisasjonen IS – hjem sammen med deres barn. Disse voksne bør videre bli gjenstand for etterforskning, og eventuelt bli rettsforfulgt av det norske rettsapparatet, og således dømt på rettferdig vis.

Returspørsmålet handler om mer enn snillisme
Spørsmålet om retur av mødre med tilknytning til IS til Norge, handler om mye mer enn å være snill og god mot et medmenneske som har begått eller bidratt til alvorlige handlinger mot en annen. Vår håndtering av denne saken vil vise vår holdning og verdier som samfunn, om hvordan vi skal takle ytterliggående mentaliteter når de kommer innenfra, fra en av våre samfunnsborgere. Skal vi distansere oss fra dem, gjøre dem til fremmedelementer, noen som ikke er lik oss? Eller skal vi tenke at disse IS-konene, men også norske fremmedkrigere, var våre barn som ikke utviklet tilstrekkelig grad av lojalitet til sine omgivelser og samfunnet? 

Et annet viktig spørsmål er hva slags menneskesyn vi legger til grunn: et nøkternt menneskesyn, som innebærer at mennesker har potensialet til å utvikle en voldsmentalitet, men også muligheter til foranderlighet? Eller, på den annen side, et pessimistisk syn? Skal vi gi avkall på et realistisk håp om at mennesker kan forandre seg gjennom oppbyggende samspill mellom ulike samfunnsinstanser og individet som en moralsk aktør? Eller skal vi godta at mennesker følger en forutbestemt utvikling, uten valgmuligheter som er ens egne? 

Et tredje spørsmål er hva vi mister ved å distansere oss fra mennesker som tilsluttet seg IS-regimet. Etter vårt syn mister vi muligheten til blant annet å forstå hva det var som gikk fryktelig galt i deres mentale liv, om hvorfor unge mennesker vervet seg til en terrorist-organisasjon og var villige til å ofre sine liv for den. Og også hvordan vi som et samfunn aktivt kan forebygge utvikling av ekstremistiske tankebaner, der mennesker er villige til å bedrive noe ondt, i den tro at de gjør noe godt.

Traumatiserte barn
Hva traumatiserte barn angår, bør offentlige etater som barnevernet og andre instanser kobles inn, for således å hjelpe disse uskyldige, slik at de i mer eller mindre utstrekning kan sikres et visst nivå av oppvekstsvilkår for så å kunne leve funksjonelle liv. Samfunnet har et moralsk ansvar for å legge innsats og ressurser i å skape psykologiske og sosiale forhold som fører til at barn og unge føler seg anerkjent av myndigheter, og ikke minst av det sivile samfunn i det hele.

For når våre barn føler seg neglisjert og således faller litt utenfor storsamfunnet, kan nettopp nestekjærlighet og engasjement i lokalmiljøer og storsamfunnet for øvrig være en mektig stimulans: et forskjellighetens fellesskap hvor det er mulig å bære traumene med seg videre, uten skam og stigma. Nettopp på dette punktet ligger prøvesteinene for vår felles humanistiske kulturarv og et sivilisert og bærekraftig samfunnsliv. Hva slags kollektivt sinnelag vi etterlater til den oppvoksende generasjonen, avhenger i stor utstrekning av summen av våre moralske og politiske valg i dag.