Europas Jerusalem: kirker, synagoger og moskéer preger bybildet i Sarajevo. Bosnias hovedstad har hatt en rik og lang fleretnisk historie, men borgerkrigen på 90-tallet og utviklingen siden dengang har gått i retning av sterk nasjonalisme og segregering.
Foto: Claudio Castello

Bosnias veiskille

Krigsflyktning-generasjonen kan være med på å bestemme om landet velger fortsatt status quo eller videre integrasjon i Europa.
Utrop nr. 13/2010 (30.09.2010)
Valget i Bosnia-Hercegovina 3. oktober blir av flere eksperter i internasjonal politikk beskrevet som et skjebnevalg. Et skjebnevalg som kan snu opp-ned på den politiske situasjonen i landet og få konsekvenser internasjonalt.

Gammel idyll
For å forstå Bosnias nåværende situasjon, må man se på historien. Frem til borgerkrigene på 1990-tallet ble Bosnia-Hercegovina trukket frem som et eksempel på flerkulturell sameksistens. Og derfor var det som skjedde i perioden 1991-95 intet annet enn tragisk.

Høsten 1995 ble en fredsavtale forhandlet frem i Dayton i USA. En avtale som på papiret skulle bygge en fremtidig, velfungerende føderasjon, bestående av de tre etniske befolkningsgruppene [bosnjaker, altså bosniere med muslimske røtter; serbere, altså bosniere med ortodoks-kristen bakgrunn; og kroater, bosniere som er katolikker, red. anm.]. Utviklingen siden dengang har heller gått mer i retning av segregering, nasjonalisme og korrupsjon.

Flere land i ett
I praksis er Bosnia-Hercegovina et delt land. Ifølge Dayton-avtalen skal to entiteter, en bosnisk-kroatisk føderasjon og en serbisk del, utgjøre en fellesstat. Likevel har atskillelsespolitikk vært regelen fremfor unntaket. Tar man tog fra Sarajevo over entitetslinjen (krigens gamle frontlinje) til en by i Republika Srpska, der flertallet av befolkningen er serbere, så skifter stasjonsnavnene fra latinske bokstaver til kyrillisk og politiet har forskjellige uniformer. Flere steder i Hercegovina går bosnjakiske og bosnisk-kroatiske elever på skole samme bygg, men deler opp skoleklassene og læreplanen etter religiøs og etnisk tilhørighet. Enkelte steder kan selv samme skolebygg ha to ulike rektorer og navn.

Løsning fra diasporaen
Når økonomien er skral og minnene fra det som skjedde på 90-tallet fortsatt vonde og sterke, er det også lett for maktsyke og korrupte politikere å bruke nasjonalisme og frykt i befolkningen for å sikre sine egne posisjoner.

Håpet om endring kommer nå i form av utenlandsbosnierne, som har vokst opp i land som for eksempel Norge, Tyskland og Canada. Disse unge voksne har et helt annet syn enn bosniere i Bosnia på stemmegivning, samfunnsstyring og politikk og kan bidra til å snu den politiske utviklingen.

Norsk-bosniere undertegnede har intervjuet i løpet av året, uttrykker en blanding av sterk entusiasme, bekymring og spenning. Og det skjønner jeg godt. Hvis status quo overvinnes søndag 3. oktober, vil politikere som virkelig bryr seg om Bosnias fremtid overta skipet. Hvis ikke, kan landet gå flere nye år med stagnasjon, isolasjon og korrupsjon. Eller enda verre, en økt ultranasjonalistisk utvikling som minner mer om forspillet til borgerkrigshelvetet.

Og derfor kan 3. oktober vise seg å bli en veldig viktig dato, ikke bare for en flekk på kartet i Europas urolige hjørne, men for hele kontinentet.