Skaper debatt: Skikken med ekteskap mellom fetter og kusine står fremdeles sterkt i enkelte land i Asia.
Foto: Wikimedia Commons

Ekteskapsdebatt til besvær

Fremtredende norske politikere blir til villokser med en gang man vifter søskenbarnsekteskapskluten fremfor ansiktet deres.

Utrop nr. 5/2011 (17.03.2011)
Nylig har det vært mye snakk om den type ekteskapspraksis vi i Norge ikke ser med så blide øyne på, nemlig søskenbarnsekteskap. Folk har debattert, snakket og kranglet seg røde i toppen. 

Utenriksminister Jonas Gahr Støre (Ap) har i denne sterkt polemiske ordvekslingen fått kritikk fra Norsk Innvandrerforum for sitt forslag om et forbud mot ekteskap mellom søskenbarn. Leder Athar Ali kaller et mulig forbud for "et overgrep, og ingen form for løsning". Fremskrittspartiets innvandringspolitiske talsmann, Per Willy Amundsen går enda lenger og vil at personer som kommer til Norge via familieinnvandring skal DNA-testes, og profilene skal legges inn i et register. 

Omstridt skikk
Jeg kan på en måte skjønne hvorfor politikere reagerer som de gjør. Skikken med å gifte seg med søskenbarn (som forøvrig ennå praktiseres blant flere europeiske kongelige familier) er for mange fra land i Sørøst-Asia en viktig måte å skaffe seg viktige familieallianser på. Men å forsvare denne kulturelle skikken er for mange i det sterkt individualistiske Norge uakseptabelt. 

En nylig utført studie fra Ullevål sykehus viser at risikoen for såkalte fremadskridende hjernesykdommer hos norsk-pakistanske barn er sju ganger høyere enn hos etnisk norske barn. Og når det er påvist at tradisjonen med ekteskap mellom fetter og kusine innebærer såpass store medisinske konsekvenser, så er ikke dette noe som kan gå upåaktet hen. 

Identitetspolitikk
Som følge av denne debatten kan mange med minoritetsbakgrunn nå kvie seg for å oppgi riktig informasjon om familieforhold, og barn født inn i et slikt ekteskap kan føle den negative oppmerksomheten som sterkt belastende.

Er det en ting denne debatten har satt søkelyset på, så er det nettopp viktige identitetspolitiske spørsmål. Har man en ufravikelig rett til å gifte seg med med hvem man vil, selv om det er snakk om en person i ens egen nærmeste familie? Har samfunnet rett til å si nei til retten til å få barn når et ekteskap defineres lovlig som inngifte og faren er stor for blant annet handicap og hjernesykdommer?

Viktig å vise balanse
Nettopp fordi dette er en debatt som er såpass viktig for det norske samfunnet, er det enda viktigere å finne en balanse mellom ytterpunktene. Athar Alis grenseløse forsvar av en skikk jeg er sterkt uenig i, men også Støres forbud og Amundsens DNA-testing, er eksempler på at man har gått altfor langt i hver sin retning. 

Skal man få bukt med dette, så vil heller en holdningskampanje, med vekt på at søskenbarnspraksisen er uakseptabel i det norske samfunnet, være mer på sin plass enn tiltak som kan oppleves som krenkende. 

Staten og politikerne må overveie nøye hvor langt den kan gå i å gripe inn i enkeltpersoners privatliv. Og minoritetsnordmenn må vurdere i hvor stor grad skikker de tar fra sine hjemland kan føre til problemer i det nye samfunn som man skal integrere seg i og bli en del av.