Det er åpenbart en myte at Groruddalen er i ferd med å knekke sammen under vekten av mislykket integrering. Det er grundig dokumentert at trivselen er god i store deler av dalen, skriver kommentatoren.
Foto: Wikimedia Commons

Groruddalen trenger langsiktig strategi

Det har blitt skrevet diverse spaltemeter de siste ukene om problemene i Groruddalen. Synsere med ulike agendaer og kunnskapsnivåer, deriblant Abid Raja (V), har kommet på banen med mer eller mindre velbegrunnede diagnoser og spådommer.
Utrop nr. 7/2011 (14.04.2011)
Bystyrekandidat for Arbeiderpartiet Anders Røberg-Larsen kom nylig med følgende hjertesukk til Akers avis Groruddalen:

– Det er ingen tvil om at Groruddalen har store utfordringer, men dette er ikke noe man løser med enkle og populistiske utspill. Man trenger langsiktig og målrettet jobbing.

Det slutter vi oss til. Men hva må gjøres? La oss gjøre et lite historisk sveip før vi gir et forsøksvis svar.

Groruddalen har fremfor alt vært preget av befolkningsvekst de siste 50 årene. Etter at byggingen av boliger virkelig skjøt fart på 1960-tallet, økte folketallet med 70 prosent fram til 1990. I dag bor det over 130 000 mennesker i dalen. Andelen minoriteter har vokst fra under 20 prosent på begynnelsen av 1990-tallet til nærmere 35 prosent i dag.

Såkalt "hvit flukt" kan altså synes å ha skjedd, men det er ennå forsket for lite på årsakene til endringen i befolkningssammensetningen til å si sikkert. Det er derimot åpenbart en myte at Groruddalen som helhet er i ferd med å knekke sammen under vekten av mislykket integrering. Det er grundig dokumentert gjennom diverse rapporter de siste årene at trivselen er god i store deler av dalen.

Noe av grunnen til at vi vet såpass mye om de lokale forholdene i Groruddalen er Groruddalssatsingen, som er et tiårig program (2007-2016) finansiert i like deler av stat og kommune for å heve levekårene i dette tett befolkede området. I grunnlagsmaterialet for satsingen kommer det klart fram at det finnes enkelte geografisk avgrensete problemområder. Noe av dynamikken vi mener å kunne observere her, er at innvandrerbefolkningen når en "kritisk grense". Foreldre – både de med norsk bakgrunn og de med innvandrerbakgrunn – som har ambisjoner på vegne av sine barn, har en tendens til å trekke seg ut når skolene får svært mange elever med såkalte ressurssvake foreldre. Det er forståelig.

Det som er mindre forståelig, er at Høyre i Oslo konsekvent har avvist forslag om å endre skolegrensene for å motvirke nettopp denne dynamikken. I det hele tatt kan det virke som Høyre- og Frp-byrådets satsing på Groruddalen de siste årene har et visst preg av å være symbolpolitikk. Utrop er enig i målsetningene i Groruddalssatsingen, men mener at selve begrepet «satsing» avslører en manglende vilje til varig forpliktelse.

Etter at Groruddalen har vært neglisjert i lang tid og sosiale problemer har fått utvikle seg og vokse, har endelig politikerne kommet på banen. Et tiårig program med betydelige midler er positivt og viktig, men det er ikke nok. Vi må få et kontinuerlig fokus på problemene, der tilførselen av statlige og kommunale midler til integreringsfremmende tiltak ikke gjøres avhengig av særskilte programmer og satsinger. Det er også gjennomgangstonen i de rapporter og evalueringer som har kommet i forbindelse med Groruddalssatsingen. Man er bekymret for manglende oppfølging og at de gode resultatene man har oppnådd kan miste sin effekt på litt lengre sikt.