Unge somaliere under et arrangement i Oslo i fjor.
Foto: Flickr
Viktig og sensitivt materiale med uutnyttet potensial

Bok om somaliere mangler dybde

Hvordan står det til med likestillingen blant somaliere i Norge? Det er spørsmålet Amal Aden vil svare på i sin siste bok. Men det blir med skraping på overflaten.
Utrop nr. 10/2011 (09.06.2011)
Forfatteren Amal Aden har kommet langt. Fra et liv på gata i Somalia og et miljø preget av rus og kriminalitet i Oslo til å bli forfatter med flere bøker på trykk.
Foto: Henrik Kreilisheim
Boken, Det skal merkes at de gråter, som kom ut tidligere i år, består av intervjuer med diverse mennesker, både kjente og ukjente, og korte tekster om forskjellige norsk-somaliere Aden har snakket med land og strand rundt.

Tiden er inne: I sin nye bok "Det skal merkes at de gråter" oppfordrer Amal Aden somaliske kvinner til å kjempe en kamp for frigjøring.
Foto: Omslag: Aschehoug forlag
Aden starter med å klargjøre en viktig forskjell, forskjellen mellom likestilling og frigjøring. Hvite, norske kvinner fører en likestillingskamp i dag. Kvinner fra etniske minoriteter, fra ikke-vestlige land, fører en frigjøringskamp. Kvinnene må frigjøre seg, økonomisk og psykologisk, fra fedre og ektemenn. Når det er gjort kan man starte likestillingskampen. Aden trekker blant annet frem Yssen og Simonsens bok Bråk! Den store likestillingssvindelen og skriver blant annet at hun var skuffet over at de ikke nevnte noen av de problemene kvinner med etnisk minoritetsbakgrunn har. Aden legger da selv til at det nok ikke er samme type problemer som ”hvite” kvinner har.

Ikke til å tro
Så fortsetter Aden med å fortelle om truende episoder hun har opplevd fra det norsk-somaliske miljøet. Mye av det er vanskelig å forestille seg. Tilsynelatende godt integrerte kommuneansatte og småbarnsfedre truer henne på livet. Midt på lyse dagen. Det er ikke til å tro. 

Deretter får vi høre om forskjellige kvinner, noen er så unge som nitten, andre i tretti- og førtiårsalderen. Men det som er felles for alle er at de har oppvokst og blitt oppdratt i en kultur hvor kvinnen blir sett på som mindreverdig, som menns eiendom og som menn skal kontrollere og gjøre som de vil med. Men i alt det mørke får vi også høre om kvinner som har stått opp mot nedverdigelsen og undertrykken og kjempet seg til en fri tilværelse hvor de jobber, har et nettverk, en selvstendig økonomi og selv tar sine valg i livet.

Det er først i etterordet at Aden virkelig tar bladet fra munnen og kritiserer norske institusjoner som hun mener angriper integreringen på helt feil måte. Skolesystemet er altfor ofte ettergivende i kulturrelativismens navn. NAV, slik det fungerer i dag, som en ren pengesekk, bidrar til å opprettholde undertrykkingen av kvinner.

Etnisk norsk
Aden intervjuer både Islamsk Råd Norge og Kvinnegruppa Ottar. Når jeg leser disse korte intervjuene tenker jeg for meg selv: Hva er funksjonen til disse intervjuene? Hva vil hun med å intervjue dem? De får komme til å orde og si hva de legger i ordet likestilling og hva de tenker er utfordringene for etniske minoritetskvinner. Det samme kan sies om en del av de andre intervjuene, blant annet med stortingsrepresentant Hadia Tajik. Det at Aden har valgt bokformat burde åpnet opp for mer dyptgående samtaler og intervjuer. Det kunne vært gjort mer for å gå dypere ned i problemstillingene, dypere ned i sakens kjerne. Slik det er nå, blir det bare skraping på overflaten, og selv om det hun forteller er viktig å få frem, så blir det ikke noe nytt. Det mest interessante intervjuet i boken er et intervju med en etnisk norsk jente som går i tiende klasse. Det er spennende å lese hva hun mener og tenker om likestilling og kvinner sett opp mot hva vi får høre fra de somaliske kvinnene og jentene.

Sjeldent innblikk
Det viktigste man kan trekke ut av boken, er kritikken Aden retter mot det offentlige systemet. Hun skriver at skolen bør reagere når foreldre plutselig tar barn ut av skolen. Hun skriver også at NAV overfører penger uten å kreve noe tilbake. At det bidrar til å opprettholde kvinneundertrykkelsen. Et annet viktig moment er at vi ser på den innvandrede mannen som snakker norsk som integrert, mens hans kone, som han kanskje har nektet å lære norsk, nekter å bevege seg utendørs, den kvinnen ser vi på som dårlig integrert, mens det egentlig handler om at hun kanskje aldri har fått lov til å integrere seg, aldri har fått lov til å lære seg språket.

Det skal merkes at de gråter er en bok i en enkel og forståelig språkdrakt, som gir et innblikk i en verden vi sjelden ser, eller kanskje ikke har lyst til å se, men den skraper kun på overflaten og utnytter ikke potensialet.

Bok:
Det skal merkes at de gråter -
Om likestilling blant somaliere i Norge
Amal Aden
Aschehoug 2011