I årets kommunevalg er over to tusen av kandidatene utenlandske. Det er en solid oppgang fra valget for fire år siden. Men også i 2007 var innvandrerne representert, her under valgkampen i Larvik: Kjell Ivar Moen (SV), Per Manvik (FrP), Knut Anvik (FrP) og Hiam Al-Chirout (SV) i samtale på torget.
Foto: Flickr

To tusen grunner til å stemme

2100 listekandidater har utenlandsk bakgrunn i årets kommunevalg. Nå er det på tide at (innvandrer)velgerne kommer etter.
Utrop nr. 11/2011 (01.09.2011)
12. september holdes kommune- og fylkestingsvalget i kongeriket. Nye ferske tall fra Statistisk Sentralbyrå viser at andelen listekandidater med innvandrerbakgrunn vil øke fra 2,8 prosent ved kommunestyrevalget i 2007 til 3,5 prosent i årets valg.

Av kandidatene med utenlandsk bakgrunn er det flest svensker, dansker og tyskere. Vestlige innvandrergrupper utgjør 22 prosent av kandidatene med minoritetsbakgrunn. Av kandidater med bakgrunn fra land utenfor Europa og USA er det flest fra Iran (115), Irak (70), Pakistan (64) og Somalia (59).

Fra bolle til virkelighet
Ser man på disse tallene alene, er det fristende å gi seg selv et klapp på skulderen og si seg ganske fornøyd med hvordan innvandrere har blitt integrert i det norske politiske partilandskapet.

Hadde jeg gått ut og sagt for en del tiår tilbake at irakiske, somaliske, tamilske, pakistanske og latin-amerikanske navn ville finnes på norske valglister, så ville folk sikkert bedt meg om å ta meg en bolle. Hadde jeg sagt at en norsk-pakistansk advokat ville sette dagsorden i integreringsdebatten, at en iransk flyktning ville blitt en prominent lokalpolitiker i Frp og at en annen iransk flyktning ville ha reelle sjanser til å bli ordfører i Drammen, ville nok folk bedt meg om å ta på tvangstrøya. Men – tvangstrøye eller ikke – faktum er og forblir at norsk politikk har fått flere farger inn i kollasjen. Og da snakker jeg ikke om rødgrønt eller blått.

Fortsatt lav deltagelse
Dessverre er valgdeltagelsen fortsatt slående og beklagelig lav. Ulike kampanjer har blitt utprøvd. Valgmøter på somali, tyrkisk og urdu, radioreklame på spansk, konserter og moskéforsamlinger med lokale politikere. Resultatene er høyst varierende og som oftest labre, kanskje med unntak av mobiliseringskampanjene utført i regi av Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDI) i samarbeid med ulike fylkeskommuner foran stortingsvalget for to år siden. Liknende tiltak i år vil kunne enda mer effektive, siden kommunevalget også er åpent for folk som ikke er norske statsborgere.

Ut av apatien
I Utrops sak i forrige nummer om valgpolitisk apati blant andregenerasjons innvandrere uttalte statsviter og professor Tor Bjørklund at nesten to av tre minoritetsvelgere med stemmerett var hjemmesittere ved forrige lokalvalg. Årsakene som ble oppgitt var blant annet sosial arv, sviktende språkkunnskaper og følelse av utenforskap, blant annet ved lite kjennskap til det norske samfunnet og politiske systemet.

I tillegg kan også majoritetssamfunnets avmaktsfølelse i forhold til politikerne spille en sterk rolle. Når stadig flere etniske nordmenn viser sin skuffelseover politikerne ved å innta sofakroken på valgdagen, hvorfor skulle ikke en gruppe som kanskje i enda mindre grad påvirker sin egen hverdag i dagens Norge gjøre det samme?

Svaret er egentlig selvinnlysende. En stemme, uansett parti eller politisk retning, er en stemme for det man tror på. En stemme gir ikke automatisk integrering, men den kan gi bedre veier, utdanningsvilkår eller gjøre det lettere å drive egen sjappe. En stemme til egen og egne barns hverdag i det Norge vi som "annerledesfolket" også er med på å forme. To tusen grunner burde være mer enn nok.

Godt valg!