Norge er ikke tjent med å ha en sosial underklasse bestående av en viss bakgrunn, mener kommentaren.
Foto: Foto: Arkiv

Fattigdomsløftene har rent ut i sanden

Fattigdom er mer utbredt blant innvandrere enn befolkningen forøvrig. Men hva gjør regjeringen?
Utrop nr. 17/2009 (26.11.2009)
Etter et oppslag i Aftenposten om lederlønninger kom jeg til å tenke på at lærere må være de dårligst betalte lederne i landet. Lærere har ansvaret for 20-30 unge mennesker, at de lærer og tilegner seg den kunnskapen de trenger for fremtiden, at de blir integrerte mennesker som jobber til det beste for samfunnet. Det er ikke småtteri. Så snakket jeg med en kollega om dette, og hun stilte meg følgende spørsmål: Tjener lærere for lite, eller er det andre folk som tjener for mye? Jeg kom til den slutningen at det er nok lederlønningene som er litt for høye, for hva skal jeg med en årsinntekt på to, tre eller ti millioner?

Fattigdomsgrense
Siden jeg nå, med litt hjelp, hadde fått vendt blikket opp fra navlen, kom jeg til å tenke på hvordan inntektsnivået blant innvandrere i Norge egentlig er. Turen gikk til Statistisk sentralbyrå (SSB) hvor jeg fant en rapport om økonomisk fattigdom blant innvandrere, publisert i 2010 og dataene er hentet fra perioden 1993 til 2007. Innvandrer er definert som person født i utlandet av to utenlandsfødte foreldre. Norskfødte med innvandrerbakgrunn er en person født i Norge med to utenlandsfødte foreldre og fire utenlandsfødte besteforeldre. De personene som ikke inngår i en av disse gruppene inngår i det som kalles øvrig befolkning.

I målingen har man brukt inntekt etter skatt + overføringer fra stat og kommune (barnetrygd osv.) for å avgjøre samlet årsinntekt og man har brukt 50 prosent av medianinntekten som fattigdomsgrense.

Vedvarende fattigdom

Rapporten kan oppsummeres i noen viktige punkter:

  • 12 prosent av innvandrerbarna levde i 2005-2007 i hushold som ble karakterisert som fattige.
  • De høyeste andelene fattige barn under 13 år lever i hushold med bakgrunn fra Pakistan (27 prosent), Irak (25 prosent) og Tyrkia (23 prosent).
  •  Innvandrere med høyere utdannelse har større risiko for å havne i vedvarende fattigdom enn tilsvarende personer uten innvandrerbakgrunn.
  • Innvandrere er generelt utsatt for vedvarende fattigdom.
  • De som innvandret på 1970-tallet, er mindre utsatt for fattigdom enn de som kom senere.

Vi ser at fattigdom er mer utbredt blant innvandrere enn befolkningen forøvrig, og mer blant ikke-vestlige innvandrere enn innvandrere fra vesteuropeiske land. 28 prosent av somaliere i Norge karakteriseres som fattige, mot kun 2 prosent av befolkningen forøvrig. Andel fattige blant flyktninger er høyere enn blant innvandrere totalt. Fattigdom blant norskfødte er også betydelig høyere enn i befolkningen forøvrig, på hele 12 prosent.

Sosialpolitikk
Det må være jobb nummer én å gjøre noe med dette. Vi kan ikke la innvandrere bli en pariakaste i samfunnet. Da den rødgrønne regjeringen første gang kom til makten i 2005, satte de seg som mål å fjerne fattigdom i Norge. Det prosjektet rant ut i sanden. Men det har seg altså slik at når man snakker om fattige i Norge, så snakker man om innvandrere, selv om akkurat det ikke alltid kommer like godt frem i mediebildet. Å jobbe mot fattigdom blant innvandrere er god sosialpolitikk, men det er samtidig god integreringspolitikk. Det bør være viktig for myndighetene.

Kilde: http://www.ssb.no/emner/05/01/rapp_201032/main.html