Tvilsomt: Statsminister Tayyip Erdogan og den tyrkiske statens agering mot Frankrike i forbindelse med armenernes skjebne under første verdenskrig er på kanten av hva som er diplomatisk akseptabelt, mener kommentatoren.
Foto: Flickr

Internasjonal politikk i bunnklasse

Tyrkias (u)diplomatiske utfall mot Frankrike i "armenersaken" virker mer enn en smule patetisk.

Utrop nr. 1/2012 (19.01.2012)
Uten tvil kan man si at den fremtidige loven i Frankrike, som vil gjøre det straffbart å fornekte den armenske minoritetens skjebne under første verdenskrig, har skapt polemikk.

I 1915 skjedde det som er kjent som den armenske deportasjonen, Armenia-massakrene eller Det armenske holocaust. Anslagene over antallet drepte varierer sterkt, mellom 400 000 til over to millioner. I Sveits, Argentina og Russland er det allerede strafferettslig ansvar forbundet med å fornekte folkemordet. Senere i år, eller neste år, vil det franske senatet vedta forslaget som lov. Og dermed vil det være ulovlig å fornekte det som skjedde med armenerne i Tyrkia i årene 1915-17, på samme måte som det er forbudt å fornekte Nazi-Tyskland folkemord mot jødene under andre verdenskrig.

Tyrkernes offisielle linje har ikke vært å benekte hendelsene, men konsekvent nekte å godta begrepet folkemord, og hevde at antallet drepte er overdrevet. Kontroversen har ført til et anstrengt forhold mellom de moderne tyrkiske og armenske stater, men vil nå få en mer intenasjonal dimensjon. I verste fall (for tyrkerne) kan det føre til at flere nå tar Frankrikes og Armenias side i saken, uten å ha fått sakens to sider godt nok belyst.

Drapstrusler og protester

Fra å være to land som har hatt et tett og godt forhold – Tyrkia er Frankrikes tredje største handelspartner utenfor EU – er forholdet på kort tid forverret. Å lese flere av mine tyrkiske journalistvenners Facebook-profiler med statuser som "Shame on you, France" er småtterier i forhold til alt det andre som har skjedd. 

Tyrkias statsminister Erdogan har trukket tilbake ambassadøren, forbudt fransk militærpersonell å legge til kai i Tyrkia og kalt lovforslaget for "offisiell rasisme". I Frankrike bor det også 400 000 personer med tyrkisk opprinnelse (ifølge tall fra det nasjonale statistikkbyrået INSEE). Og gjett om de har latt høre fra seg, på godt, men mest på vondt. Valérie Boyer, medlem i regjeringspartiet UMP og en av de som har talt sterkest for lovforslaget i offentligheten, fikk i jul meldinger på sin Twitter-konto om at hun skal drepes og voldtas. Innsenderne sies å ha tilknytning til tyrkiske organisasjoner i Frankrike. Disse har vært i harnisk over utviklingen i saken.

Skittentøyvask-diplomati

Samtidig blir også Frankrike beskyldt for hykleri, nå som tyrkiske myndigheter drar frem franskmennenes egne historiske skjeletter i skapet, nemlig de cirka 800 000 drept under Algeries uavhengighetskrig, da landet befridde seg fra fransk kolonistyre på 60-tallet.

Jeg kan på en måte skjønne resonnementet og logikken, men måten å drive en slik skittentøyvaskaktig form for trusselbasert diplomati blir bare tullete og vinner Tyrkia ingen flere venner – verken i EU eller andre steder. Protestvirkemidlene landet har brukt, er på kanten av diplomatisk fair play, og måten landet har blandet seg inn et annet lands politiske anliggender på, er uakseptabel.

Først og fremt vitner dette om at den politiske overklassen i Ankara og Istanbul ikke er rede til å ta tak i problematiske sider ved egen historie på en konstruktiv og dialogfokusert måte. Staten Tyrkia befinner seg milevis unna det punktet som enkeltindivider, enkelte organisasjoner og modige journalister i landet er på. Konfrontasjon, diskrimineringspolitikk av egne minoriteter og politiske retningslinjer som kan ikke sees på noe annet enn som bånn i bøtta, er fortsatt en del av den tyrkiske politiske hverdagen.