En må forstå romfolkets historie, selvpålagte utenforskap og til tider kompliserte forhold til storsamfunnet før man uttaler seg, mener kommentatoren. Foto: Mihai Romanciuc
Foto: Mihai Romanciuc

Toleranse for outsidere og insidere

Sommerens debatt om romfolket har fremstått som fri for faktakunnskap i alle leirer.

Utrop nr. 9/2012 (30.08.2012)

I årets sommerferie slappet jeg av på ferie på en flott gresk øy. Om kveldene, når behovet for å vite om ting og tang fra gamlelandet meldte seg, gikk jeg inn på hotellets trådløse nettverk og leste nettavisene. Flaut kunne jeg registrere den horrible tonen i de fleste av landets største aviser og da særlig deres nettdebatter.

”Uhygieniske, sleipinger, parasitter, kutt dem opp i småbiter”, kunne jeg sjokkert lese. Noen uttalte seg på en måte som kunne minne om konsentrasjonsleirvakter eller skadedyrutryddere. Var dette mennesker eller bananfluer man snakket om? Jeg satte både ouzoen og den vanligvis deilige greske iskaffen i halsen, og smaken ble bare bitrere og flauere. Til tross for at vi har sørget et helt år etter 22/7 ser det ut som om vi, altså Det norske vi, ikke har lært noen ting. Oppdelingen i ”anstendig” og ”uanstendig”, ”menneske” og ”ikke-menneske” fortsetter. Og noen er dessverre mer (og tilsvarende mindre) verdt enn andre i det som minner om en dyreaktig pyramideskala, med løven øverst og bakteriene nederst.

Menneskehistoriens bakterier

Historien har dessverre mange bakterieeksempler. Og for romfolket, også kalt sigøynere, har rollen som lavest plassert i dette absurd sammensatte etniske hierarkiet gitt negative konsekvenser i mange århundreder. Og ført til at ikke-romfolk oppfatter ovennevnte som mindreverdige.

Enkelte har samtidig også ukritisk tatt romfolkets parti og sparket kraftig ifra seg, noe som også er uheldig. For å kunne forsvare romfolkets sak er det nemlig viktig å kunne flere hundreår med historie, og ikke minst med mangfold. En må kunne de interne kodene og romfolkets sedvaner. Og det er dessverre en del som ikke har fått med seg.

Utenforskap og mangfold

I Norge, og mange steder i Europa, er romfolket ikke et nytt fenomen. I århundrenes løp har man vandret inn og ut og i enkelte tilfeller blandet seg med lokalbefolkningen. Historiske kilder viser at romfolket ikke bare har vært tiggere, spåkoner eller musikere, men også håndverkere, medisinmenn og bønder. En rød tråd er likevel den lave utdanningen. En romjente kan allerede i 14-årsalderen ha blitt gravid, barnebryllup er i mange rom-samfunn fortsatt regelen fremfor unntaket, og skolegang er det som regel svært lite tid til. I det moderne utdanningssamfunnet blir romfolket i enda større grad ”outsidere”, og endemisk fattigdom blir reprodusert. Veien til tigging (og kriminalitet) blir for mange ikke bare en fristelse, men en nødvendighet for å overleve.

Samtidig krever også sedvanen for mange romfolk at man holder seg til visse regler. Internjustisen er til tider veldig hard. Enkelte rom har begått kardinalsynden ved å utdanne seg og gå den ”hvite manns vei”. For da er de ikke romfolk lengre. Skolen blir av mange ofte sett på som den fremste arena for tap av egen kulturell identitet.

Kjennskap gir toleranse

Noen land scorer bra på å integrere romfolket når det gjelder jobb og bolig, særlig Spania. Her har meningsmålinger også vist minst konfliktgrunnlag mellom romfolk og den etniske majoriteten i landet, nettopp fordi man har godt kjennskap til hverandres kultur.

Jeg tror det er her cluet ligger. Nemlig det å kunne ha kjennskap nok til romfolkets kultur og til grunnene hvorfor de vil være ”inne, men samtidig i et utenforskap”, slik sedvanen krever. En slik aksept og toleranse er langt å foretrekke fremfor skadedyrsretorikken som har preget norske forsider den siste tiden. En holdning man helst skulle ønske hørte hjemme på historiens skraphaug.