Asylbarnet Verona Delic og hennes familie ble sendt ut av Norge ifjor.
Foto: Sanja Pasovic

Nå må staten ta grep

Rett før jul besluttet Høyesterett at tilknytning til riket for to asylbarn ikke skulle veie tyngre enn innvandringspolitiske hensyn. Hva kan vi gjøre for at det blir færre slike opprivende saker i fremtiden?

Utrop nr. 2/2011 (03.02.2011)

Striden mellom saksøkerne og staten var imidlertid ikke bare et enkelt spørsmål om hvor tungt hensynet til barna skal veie. Saken inneholder mange ekstramomenter. For eksempel hadde forsvarer og staten ulike oppfatninger om hvordan familiens ulovlige opphold i landet skulle vurderes. Advokat Håkon Bodahl-Johansen la vekt på at familien hadde oppholdt seg på kjent adresse, men at myndighetene likevel ikke hadde gjort noen virkelige forsøk på å sende familien ut.

Den overordnete uenigheten står likevel fast, og den dreier seg om hvordan hensyn til barnets beste slik det er formulert i barnekonvensjonen skal veie tyngre enn såkalte "innvandringsregulerende hensyn", som utlendingsmyndighetene refererer til.

Bergens Tidende skriver på lederplass at det er problematisk å lage generelle regler som sier at familier som lar være å reise ut til tross for avslag på asylsøknaden, automatisk skal få oppholdstillatelse etter en viss tid. I lederartikkelen hevder avisen at det ut fra et likebehandlingsprinsipp ikke er riktig at alle familier som lar være å reise hjem skal få en fordel av det.

Det er vanskelig å være uenig i dette. En generell regel ville åpne for misbruk. Man kan selvsagt spørre seg hvor mange familier som i praksis ville misbruke systemet, men å åpne for misbruk, nærmest oppfordre til det, er ingen god idé. Samtidig noterer vi oss at Høyesteretts dom ikke var enstemmig. Et mindretall som inkluderer blant annet høyesterettsjustitiarius Tore Schei, mente det var riktig å vektlegge hensynet til barna sterkere. Dessuten melder familiens advokat at de vil anke avgjørelsen til Strasbourg. Som mange vil huske, tapte den norske staten nylig i denne domstolen i saken om søskenparet Butt. Men det var en sak med et innhold som skiller seg nokså tydelig fra sakene i Høyesterett som gjaldt asylbarna Mahdi Shabazi og Verona Delic.

Utrop mener det viktigste enkelttiltaket staten kan gjennomføre for å redusere antall saker av denne typen i fremtiden, er at de gjør alt de kan for at utlendingsmyndighetene skal jobbe raskere. Det er viktig at vi har solide anke- og klagemuligheter bygget inn i systemet, men når barn på ni-ti år har bodd hele livet i landet uten noen avklaring, er det åpenbart en alvorlig systemsvikt som ligger bak. Saksbehandlingstidene særlig for de enkle, entydige sakene har gått ned de siste årene. Det er bra. Men nå må en innsats gjøres for at også de vanskelige, tvetydige sakene får en raskere avklaring. Ellers vil vi også i fremtiden få hjerteskjærende saker der uskyldige barn blir revet ut av det oppvekstmiljøet de er vant til og sendes ut til en i mange tilfeller usikker fremtid.