Joseph Ratzinger, også kjent som pave Benedict XVI har gitt seg. Etterfølgeren bør komme fra en av kirkens nye vektkontinenter, hvis katolisismen vil markere seg som verdenskirke, mener kommentarforfatteren.
Foto: Mazur/catholicnews.org.uk
Leder

Fra romersk-katolsk til verdenskatolsk

Joseph Ratzinger vil fra og med 1. mars ikke lenger være Benedict XVI. En ny skal velges, og kirken har nå en aller tiders sjanse til å vise at den er til for hele verden. Ikke bare for en liten klikk på Petersplassen.

Utrop nr. 7/2013 (14.02.2013)

Som navnet mitt tilsier er jeg, i likhet med over en milliard, døpt i den Hellige Ånds navn og bekjenner meg til en kirke som er "romersk, katolsk og apostolisk".

For milliarden skal i definisjonen personen Joseph Ratzinger, sønn av en politibetjent og en bondekone i Bayern, være en hellig person når han inntrer pavens stol, har på septeret, og kappen. Som Benedict XVI er han Guds stedfortreder på jord, akkurat som hans 265 forgjengere har vært, siden kirkens spede begynnelse.

Ting har endret seg underveis siden apostolen Peter ble utnevnt som kirkens første overhode i Jesu tid. Fra å være en undertrykt minoritet under Romerriket har kirken vokst seg stor, til offisiell maktstatus og verdslig rikdom. Peterskirken er en sannelig bevis på dette, med all sin glitter, gull og stas. 

Maktkorrupsjon, fremmedgjøring og reformasjon
Samtidig var det nettopp denne glitter og stas som førte til kristendommens store splittelse i det 16. århundret. Vatikanet har i altfor lang tid handlet om makt, penger og innflytelse, fremfor de humanistiske idealene som kirken ser som sin store målsetning. 

Og som under reformasjonstiden sees fortsatt den dag i dag katolisismen som noe som fremmed for folk (og troende) selv. Paven har ikke bare gjennom tidenes løp vært en åndelig, men også en verdslig statsoverhode. Makten han har i dag kan sammenlignes med den eneveldige fyrster hadde i den samme overnevnte reformasjonstiden. Han velges av curiaen, som igjen er i likhet med ham heller ikke er demokratisk valgt. 

For mange svakere sjeler enn Ratzinger har den enorme makten vært en altfor stor fristelse. Forskjellen er at folk i dag, også verdens troende katolikker, ikke lenger tolererer maktmisbruk. Folk ønsker at kirkens ledere skal faktisk praktisere det som prekes hver søndag fra alteret.

Vekst utenfor Europa bør belønnes
Sex-skandalene, maktspillet og den sterke sekulariseringen er blant årsakene til at katolisismenhar vært en nedadgående trend i Europa. Samtidig opplever kirken en fortsatt sterk tilslutning i det amerikanske kontinent, og har vokst stort i Asia og Afrika. 

Siden det er her kirken vokser, og nye idéer kommer frem, enten det er tradisjonell konservatisme (som preger Afrikakirkene) eller frigjøringsteologien i de latin-amerikanske landene, så opplever man en slags ubehagelig parallelltilstand i kirken. En kirke som i mange århundrer har vært euro- og Roma-fokusert, opplever nå at det finnes mange troende med helt andre utfordringer, livsformer og bidrag til troen.

Sålangt som vi har kommet i menneskehistorien er mange barrierer brutt. Vi har fått kvinnelige statsledere, homofile kjendiser og en svart president i USA. Hvorfor skulle det da ikke være mulig å få en afrikansk eller latin-amerikansk pave på Petersstolen?

At kirken i seg selv er en svært konservativ institusjon er intet nytt. Og dette er så inngrodd i systemet at neste pave mest sannsynligvis ikke vil godta likekjønnet samliv eller kvinnelige prester. Men ved å velge en "annerledespave", med et annet tankegods enn det typisk romerske og vatikanske, så inviterer man hele verdens katolikker til å anerkjenne kirkens rolle som en virkelig verdenskirke. Og ikke bare som et maktparlament for en mindretallig og gullbelagt liten elite.