Facist? Svak historisk parallell, mener lederskribenten.

Hvem har rett om norsk fascisme?

Den svenske journalisten Henrik Arnstad antyder at Frp ligger i gråsonen mellom populisme og fascisme. – Arnstad tømmer viktige begreper for innhold, svarer Civitas Bård Larsen. Men hva slags parti er egentlig Frp?

Utrop nr. 22/2013 (30.05.2013)

Frp oppsto på begynnelsen av 1970-tallet som et av de første partiene i det flere forskere ser på som en ny bølge høyreradikale partier i etterkrigstidens Europa. Tidligere hadde høyreradikale partier hatt oppsving både på 1950- og 60-tallet. 

Men få forskere sidestiller høyreradikalisme og høyreekstremisme. Høyreradikalisme søker i motsetning til høyreekstremismen å operere innenfor demokratiet. Fascismen er en form for høyreekstremisme som historisk kan plasseres i mellomkrigstiden. Det var fascismens epoke. Det er likevel ikke vanskelig å se at nye former for fascisme levde videre i Europa etter krigen. Det italienske Movimento Sociale Italiano (MSI) er et kjent eksempel på en bevegelse som både tok med seg personer og ideologi fra den gamle fascismen inn i etterkrigstiden. 

Mens MSI oppsto rett etter krigen, var Frp et produkt av en ny epoke, den såkalte postindustrialismen, som har preget den vestlige delen av verden siden 1970-tallet. De nye høyrepartiene som oppsto fra begynnelsen av 1970-tallet og framover, var alle kjennetegnet av skepsis til de etablerte partiene og en ideologi som kretset om den "den lille manns" kamp mot uregjerlige krefter som globalisering, industridød, høye skatter og byråkratvelde. De nye høyrepartiene hadde i tillegg et forsterket fokus på lov og orden-politikk mot det de oppfattet som myndighetenes unnfallenhet og snillisme. Etter hvert ble disse partiene også de tydeligste talsmennene for innvandringsskepsis i Europa. Utover på 1980-tallet ble denne nye partifamilien klassifisert som "høyrepopulister", både av forskere, journalister og politiske motstandere.  

Men definisjonsproblemene var mange. Det var for mange ulikheter mellom partiene til at alle forskere var fornøyd med å gruppere dem sammen som én partifamilie. Partier som Front National i Frankrike og Frihetspartiet (FPÖ) i Østerrike hadde klare høyreekstreme trekk, mens det i liten grad kjennetegnet partier som Frp i Danmark og Norge. Også andre sider ved disse partienes ideologi varierte sterkt mellom landene, f eks synet på EF/EU og velferdsstaten. 

Det er denne historiske bakgrunnen som synes å mangle i den svenske journalisten Henrik Arnstads analyse. (Faktisk var Arnstads begrepsbruk så upresis ifølge fascismeforsker Roger Griffin, som Arnstad refererte til, at Griffin rykket inn i en "idiotveiledning" i Aftenposten om begreper i fascismeforskningen. Dagen etter kom han med en ny rettelse, denne gangen til seg selv fordi han ikke kjente norske forhold godt nok.) Frp har vært forsøkt infiltrert av "ultranasjonalistiske" krefter for å holde oss til Griffins terminologi, men disse har aldri vært tallrike, eller fått betydelig innflytelse på partiets politikk. Grunnen til det er nok at Frps sjel hører hjemme et annet sted historisk og kulturelt enn både den historiske fascismen og etterkrigstidens nyfascisme.

Riktignok har begreper som snikislamisering både en klang og en virkning som er svært ubehagelig og som spiller på noen av de samme strengene som dem fascistene spilte på i sin tid. Men slike overflatiske likhetstrekk rettferdiggjør ikke en påstand om vesenslikhet. For å forstå hva som skiller og hva som forener må vi forstå de historiske epokene som fascismen og høyrepopulismen oppsto i, og undersøke nærmere hva slags ideologi og selvforståelse som dermed ble konstruert. Her kan det virke som Henrik Arnstad har en vei å gå. (Dette med forbehold om undertegnede bare har lest det Arnstad har skrevet i avisene og ikke kjenner boka hans, Älskade fascism, i detalj.)