sercan leylek 1
Foto: Liv Santos Holm

Kongen i Gezi-parken

Jeg sender jeg dette åpne brevet med stor respekt  til Deres Majestet, som en invitasjon til å besøke en park som er beskyttet av den demokratiske ånd i Tyrkia.

Utrop nr. 43/2013 (14.11.2013)

Mitt største håp for besøket er at kongen legger hånden på trærne i Gezi-parken. I dag puster disse trærne videre som bevis på den demokratiske tilstedeværelsen i landet.

Parlamentets enorme søyler, den sterke statsbygningens sement og de tykke stållagene i gulvene, henger ikke sammen på grunn av bygningens solide konstruksjon. De henger sammen på grunn av samfunnets tro på demokrati, som noen ganger til og med kan være bundet til en gruppe trær. Dette er hva vi lærte i Gezi-parken.

I denne parken er jeg en alevi, jødisk eller kristen troende, som blir diskriminert av staten. Jeg er en kurdisk journalist som sitter i fengsel på grunn av hva jeg skrev i en avis. Jeg er en ung lesbisk kvinne som er arbeidsledig på grunn av min seksuelle legning. Jeg er en tyrkisk mann som ikke får feire nasjonaldagen. I denne parken er jeg en fyllik eller fotballfan. Jeg er Rumi. Jeg er Atatürk. Omkring disse trærne er jeg den jeg er.

Dagens kongefamilier representerer den fredelige og humanistiske stemmen til nasjonen, som familien har gjort for millioner av nordmenn i årtier. Jeg ber kongen låne oss denne humanitære og nøytrale norske stemmen i Gezi-parken. Det tyrkiske folk krever ingen politisk uttalelse fra deres besøk i vår lille hage. Jeg ber kongen formidle et budskap om håp, slik norske medier formidlet bildet av sannheten om Gezi-demonstrasjonene, mens tyrkiske medier, som CNNTurk, var opptatt med pingvindokumentarer. Jeg håper deres majestet får en fantastisk tid i Tyrkia.

Sercan Leylek (bildet) er en tyrkisk skribent bosatt i Oslo. Teksten overfor er oversatt av 
Maren Paulsrud Tangen, og ble publisert på Dagsavisens debattsider 07.10. Gjenpublisert med skribentens og Dagsavisens tillatelse.