Foto: Symphony of Love

La de sørgende sørge

Jeg har ikke som hensikt å gjøre dette til en moralpreken, men..

Utrop nr. 48/2013 (19.12.2013)

Saken er enkel. Torsdag gikk Nelson Mandela (bildet), en av de største frihetsforkjemperne på begge sider av årtusenskiftet, bort. 95 år og etter lengre tids sykdom. 

Mandelas siste offentlige opptreden var før finalen i fotball-VM for tre år siden. Siden den gang ble helsen stadig verre. I sommer var han på nippet til å gå bort, før dette ble en realitet for noen dager siden. Han hylles av (nesten) en hel verden. Politiske figurer som er langt fra hverandre ideologisk sier seg for en gangs skyld enig i at han kanskje var en av de største homo politicus (politiske mennesker) som noengang har eksistert.

En offisiell sørgeperiode har blitt innledet i Sør-Afrika. Et Sør-Afrika født for snart 20 år siden, og som Mandela lenge kjempet for. Både i og utenfor fangenskap. Og da er det smakløst med alle skriverier om "terroristen" og "kommunistvennen" som har florert på nettet, og som flittig deles på sosiale medier av ytterste høyre. Om "attentatene" mot apartheidstaten han skulle ha godkjent fra sin fengselscelle. Og om hvordan svarte som samarbeidet med det hvite mindretallsstyret ble likvidert. Om at folk i den nærmeste krets skal ha bedt Mandela om å takke nei til Nobelprisen fordi han skulle dele den med "apartheidstatens siste president" F.W de Klerk.

Respektløst
Her hjemme (og i andre land) har også det blodrøde venstre dratt skjelettene ut av skapet. Siv Jensen får blant annet på pukkelen. At hun som Frp-er nå hyller Mandela samsvarer dårlig med det opprinneligste Frps nære bånd til apartheidregimet i Pretoria. Enkelte krever jo til og med at hun og andre partifeller må be om unnskylding for hennes forgjengeres feiltrinn.

Skjelettene kommer også ut av skapet i David Camerons og Carl Bildts tilfeller; begges engasjement i konservative ungdomspartier på 80-tallet, hvor Mandela ble sett på som en farlig mann i konteksten av en kald krig, dras frem for all det er verdt.

At en avdød verdensleder som kjempet for universell rettferdighet blir politisert på denne måten, mens han snart skal legges seks fot under, er ikke bare opportunistisk, men grovt uanstendig. Mandela var ikke bare "for de svarte", men for alle farger. Hans ideal er den regnbuenasjonen Sør-Afrika kanskje en dag blir, uten klasseskiller, med mest mulig likhet for loven og like muligheter, uavhengig av hudfarge. Når Sowetos innbyggere danser i sorg for Madiba, som han kjært ble kalt, så er det denne tanken og dette idealet som hylles.

27 år satt han i fengsel. Og da Mandela sverget eden som det nye Sør-Afrikas statsleder i 1994, valgte han heller sannhetskommisjoner og forsoning enn hevn.

Ja, det vil komme en dag hvor man vil ta diskusjonen rundt den politiske Mandela. Akkurat nå blir det bare respektløst, formålsløst og (rett og slett) teit.