Fagbladet Journalisten har startet en kampanje for at Rasmussen skal få statsstipend, men Rasmussen takker nei til stipend.
Foto: Henrik Beckheim

Åpent brev til Sara Azmeh Rasmussen

I det øyeblikket du gjennomførte en sitt-ned-aksjon mot Schibsted, satte du konsernets ledelse i samme bås som islamistene. Når du river det norske passet som symboliserer norsk statsborgerskap, setter du hijaben og det norske passet i samme bås. 

Utrop nr. 8/2014 (20.02.2014)

Da vi ble kjent første gang i 2007-2008 het du Sara Rasmussen. Så ble det til at du het Sara Azmeh Rasmussen. Og så tilslutt Sara Mats Azmeh Rasmussen. Sammen med navnendringene har vi også blitt kjent med Sara som først var tilsynelatende heterofil, og så stod fram som lesbisk og til slutt som transperson. 

Du brente hijaben, og det ble oppfattet som en politisk protest. Du skrev sterke kronikker, bøker og innlegg og er en aktiv debattant. Sitt-ned-aksjoner mot Islams Råd Norge og Det europeiske fatwarådet som ikke tok klart avstand fra dødsstraff for homofile var modige handlinger. Men du gjennomførte også aksjoner som kan være personlig belastende. Tenk det å la seg frivillig bli trakassert og spyttet på av islamister. Tenk det å sitte i veikanten og vise at du som lesbisk muslim faktisk eksisterer, og innerst inne vite at islamistene ser på deg som en djevel. Du fikk Fritt-Ord prisen. En av de mest prestisjetunge honnørene for de sterke og uredde meningene du står for. Den aller høyeste utmerkelsen en debattant kan få. Og du fikk muligheten til å nå fram til flere hundre tusen lesere gjennom spalten din i Aftenposten. En helt unik mulighet til å påvirke opinionen. Et forlag ga ut boken du skrev, og trodde på dine ideer. Det er få andre personer i den norske offentligheten som har fått så mye honnør, hjelp, sympati og støtte som du får.

Så skjer det noe. Det oppstår sannsynligvis noe uenigheter og konflikter med Aftenposten. Du gjennomfører en sitt-ned aksjon mot konsernet Schibsted som eier avisen. Deretter får vi vite om din psykiske sykdom. Etter at du la ut en del bloggposter i det siste har det vært både diskusjoner og spekulasjoner om bakgrunnen for postene. Du har fortalt om innleggelse på psykiatrisk avdeling, selvmordsforsøk, brev til politikere, riving av pass og kamp mot det offentlige ved at du nekter å betale skatt for 2013.

I innlegget publisert på torsdag skriver du "Jeg vil ikke ha statsstipend. Jeg vil ikke lenger ha noe av deg, Nordmann." () "Jeg har virkelig elsket deg. Av hele hjertet. Men du reagerer på mine krav om tak over hodet og mat og klær for barna i et rikt land med kritikk. Ikke med sympati eller forståelse."

Hjerteløs kommentar
Du mener at Norge og politikerne er ansvarlige fordi du ikke har fått jobben innen det feltet du ønsket, jeg antar det er fulltidsjobb som kommentator i Aftenposten du sikter til. Du legger ansvaret på Schibsted, som eier Aftenposten, hvor du var skribent, men du fikk ikke gode nok honorarer, og heller ikke ikke en gang å treffe politisk redaktør Harald Stanghelle slik du ønsket.

Aftenposten har ikke omtalt konflikten med deg en eneste gang, og Stanghelle sier til Journalisten etter å ha fått med seg all din frustrasjon: “Jeg ønsker henne lykke til. Vi har i forbindelse med utdelingen av Fritt Ord-prisen gitt utrykk for at hun har gjort en fabelaktig og modig innsats. Det står vi ved.“ Denne virker så hjerteløs at jeg fikk lyst til å skrive drittsekk under kommentarfeltet. Men det lot jeg være. Jeg legger følelsene til side og reflekterer.

Jeg tenker at du i det øyeblikket du gjennomførte en sitt-ned aksjon mot Schibsted satte du konsernets ledelse i samme bås som islamistene. Når du river det norske passet, som symboliserer norsk statsborgerskap, setter du hijab og det norske pass i samme bås. Du river og brenner noe som du mener er avskyelig. Er det grunn til å mene at norsk statsborgerskap er avskyelig? Kanskje finnes det noen grunner, men jeg lurer på om de er alvorlige nok til at de kan rettferdiggjøre riving av pass. 

Frilansernes vilkår
Kjære Sara. Alle frilansjournalister i Norge har ikke dårlig råd, jeg kjenner journalister som har levd i mange år av frilansvirksomhet. Du ble tilbudt en spalteplass som kommentator med jevne mellomrom, hvor du fikk 3000 kr for hver spalte. Dette er ikke dårlig betaling for en kommentarartikkel. Noen bruker mer tid enn andre på denne sjangeren. Hadde det vært granskesak som ender med reportasje kan jeg skjønne at det ligger flere uker eller måneders arbeid. Jeg vil også understreke at jeg kjenner ikke alle detalejene i denne saken.

Selv om Aftenposten hadde fordoblet eller tredoblet honorarnivået for kommentarer, ville det likevel ikke vært nok til å livnære seg bare ved å skrive kommentar til Aftenposten. Det er ikke Aftenposten sin skyld at du ble arbeidsledig og ikke hadde penger til å overleve. Hvis skribenten Espen Ottosen fra Norsk Luthersk Misjonssamband (som også skriver for Aftenposten) hadde krevd at han skal bli ansatt på heltid fordi Aftenposten bør sympatisere med hans meninger, så ville det vært et vulgært krav. For reportasjer eller undersøkende journalistikk betaler redaksjoner opp mot 10 000 - 15 000 kr, noen ganger mer. Men du har ikke prøvd deg som frilansjournalist, du har ikke prøvd som journalist heller. Du er ikke utdannet journalist. Med den mastergraden som du har fra Universitetet i Oslo, med den massive medieoppmerksomheten du fikk, og med den anerkjennelsen du fikk fra Fritt-Ord er det mange aktører som ville gitt deg jobb innen det fagfelt du er utdannet for.

Aktivisme vs journalistikk
Du skriver at du er en humanist, demokrati- og menneskerettighetsforkjemper. Jeg er ikke sikker på om aktivisme og journalistikk passer sammen. Skal man være aktivist, har man mange andre arenaer, for eksempel frivillige organisasjoner som man kan jobbe gjennom. Hvis du ikke kan jobbe innenfor de definerte rammer som organisasjoner har, har du også mulighet til å starte din egen organisasjon som du kan leve av. Slik som for eksempel Hege Storhaug og Rita Karlsen har gjort med Human Rights Service. Jeg er sikker på at politikere eller partier ville støttet deg i å starte og drive slik virksomhet.

Det å hevde at Norge og politikerne har sviktet en viktig stemme ut ifra at Schibsted ikke har betalt gode nok honorarer til enkeltkommentarer virker for meg som en overdrevent krav. Jeg vet ikke hva slags situasjon du var i, heller ikke hva slags jobb du søkte på, om du i det hele tatt forsøkte. Det er mye jeg ikke vet, men det jeg vet er at Norge er mulighetens land. Din erklæring om sivil ulydighet, avskyelig forhold til politikere og hele Norge står ikke i forhold til de feilene som du mener Norge og politikere har begått. 

Fagbladet Journalisten har startet en kampanje for at du skal få statsstipend.

Forslaget har også fått støtte fra redaktørene fra Minerva, Fritanke og Humanist forlaget. Jeg synes ikke det passer at redaktører blander aktivisme inn i journalistikken. Forøvrig støtter jeg forslaget om statsstipend til deg, som privatperson. 

Med vennlig hilsen
Din venn
Majoran Vivekananthan