Foto: Vinterpark Oslo

Å stå på ski som en nordmann

Som utlendinger i Norge er det mange ting vi ikke kan. Det er utfordrende for oss å prøve en ny idrett. Men når vi setter oss et mål, er alt mulig.

Utrop nr. 47/2015 (10.12.2015)

Vinter-OL i Sotsji er allerede to år siden. Norge sto igjen som en stor seierherre. Med sine 5,1 millioner innbyggere klarte Norge å komme på andreplass med 11 gullmedaljer og 26 medaljer totalt, bare slått av Russland, men foran mange store land som USA, Canada, Tyskland og Kina. Jeg, som utlending som har bodd i Norge i mange år, opplevde nordmennenes stolthet og delte deres glede. 

De svært populære norske idrettene som ble utøvd så fremragende i Sotsji, føles imidlertid fjerne for meg. Jeg vokste opp i en by midt i Kina, der det er vinter og mange fjell. Men å gå på ski i fjellet har jeg aldri hørt noen snakke om der.

Å se idrett på tv hjemme er én ting, men å gå ut å oppleve det er noe helt annet. Derfor har jeg bestemt meg for å ta et skikurs.

Som en utlending
Vinteren i Norge var fryktinngytende for meg i begynnelsen. Vi kinesere forbinder vanligvis mørket med at dagen er over. Når mørket kommer, betyr det at det er på tide å gå hjem og legge seg. Og så tenker vi at mørket på en eller annen måte gjør det utrygt å være ute på gata. Etter å ha opplevd den norske vinteren, vet jeg at dagslyset bare varer fra klokka 9:00 til klokka 15:00.

Nordmenn blir vant til dette. For dem er mørket bare en farge, uavhengig av tiden.

Derfor fortsetter forskjellige typer sosiale aktiviteter etter at det blir mørkt. Man treffer venner på bar, kafé og restaurant. Man trener tidlig om morgenen og om kvelden. Man går på tur og går på ski i fjellet uansett hvor mørkt det er ute.

Mitt skikurs på Oslo Vinterpark er på mandagskvelder rundt klokka 19:00. Det er kaldt, stille og enda mørkere i fjellet. Hver gang jeg passerer parkeringsplassen på Vinterparken, er det alltid rader av biler. Klokka 19:00 er ikke veldig sent her i fjellet, eller kanskje blir det aldri for mørkt? 

Som voksen
Som voksne pleier vi å bruke mer tid på å bruke hjernen enn beina. Vår erfaring beskytter oss fra å falle, og vi er stolte av oss selv fordi vi ikke faller slik vi gjorde da vi var barn. Når det gjelder en ny idrett som ski, forteller hjernen min meg at jeg er en absolutt lekmann. Jeg må bruke ikke bare hjernen, men også beina.

Å kjøre ski avhenger først og fremst av beina. Nesten hele kroppsvekten hviler på to bein, særlig fra leggene til anklene. Når du står på ski, og kjører ned, fungerer beina som motor og ratt samtidig for å kontrollere fart og retning. Men hendene hjelper ikke så mye.

Som voksen ligger kroppens tyngdepunkt høyere enn hos barn. Det blir vanskeligere for oss å balansere kroppen, og det er mye lettere å falle. Etter en stund innser jeg at å være redd for å falle er mer forferdelig enn det å faktisk falle.

Hjernen min kjemper instinktivt mot å falle. Denne bevisstheten gjør meg mer forsiktig, og som konsekvens begrenser jeg bevegelsene mine.

Hvordan klarer jeg meg på ski uten å falle? Det er spørsmålet jeg stiller meg.

Som nordmenn
Norge er preget av store fjellområder. Grønne fjell om sommeren og hvite fjell om vinteren. Uansett farge er de aldri fremmed for nordmenn. De går på vandring, og reiser bort for å komme seg opp i høyden. De er sjelden redd for høyde og fart.

Det er umulig å ikke falle dersom jeg har lyst til å lære å stå på ski. Det er åpenbart.

Derfor er det første skrittet for meg å overvinne frykten for fjellet. Jeg må nærme meg fjellet slik nordmenn gjør selv om det betyr at jeg må falle mange ganger.

Da skal jeg erobre fjellet – ved å stå på ski og kjøre ned på svært kort tid, eller å kjøre gjennom skogen med utrolig hastighet. Hvor fantastisk ville ikke det være! Dette er ikke så enkelt som bare en idrett. Det er en dobbel utfordring, fysisk og mentalt.

Med dette for øyet kommer også håp og forventning: En dag skal jeg gå på ski og stå på ski som en nordmann!