Både brød og sirkus: Oslo World Music, som i morgen går løs på sin 21. utgave, holder seg til et mangfoldig profil, og kan også i år innby på opplevelser som kan mette alles ganer, mener kommentarforfatteren.

Skrått- og tverrblikk på Oslo World Music

I morgen braker det altså løs for ørtende gang. Flere store opplevelser har det blitt, og jeg har troen på mange gode i år også.

Utrop nr. 42/2014 (06.11.2014)

Afrikansk finesse, peruansk kitsch, en egypter med syk synthesizerføring, og mye mer. Årets festival, som er nummer 21. i rekken, føyer seg til den eklektiske tradisjonen som har gjort de siste dagene i oktober og de første i november til en opplevelse i seg selv.

I morgen er det de sør-afrikanske og norske storhetene Hugh Masekela, Ole Edvard Antonsen og Mathias Eick som i forhåpentligvis skjønn harmoni skal sette standarden for at 2014-utgaven av Oslo World Music Festival også vil huskes med glede i ettertiden. 

I flere år har jeg hatt sjansen til å følge med denne festivalen. Låter, toner og tekster har blitt fordøyd med glede og en smule ettertanke. Hvordan skal så de ulike opplevelsene rangeres?

Vi kan starte med litt politisk ukorrekthet i form av Emir Kusturica og hans No Smoking Orchestra i 2008. Låten Wanted Men som angivelig ble tolket som en kontroversiell hilsen til den krigsforbrytertiltale Radovan Karadzic. Fullstappet ble det likevel på gamle Cosmopolite, og mens Karadzic fortsatt sitter i Haag, går den bosnisk-serbiske regissøren og musikeren sin fortsatte seiersgang. Til og med egen landsby har han fått bygget seg.

Boines stemmeprakt
I fjor var flere av artistene såpass gjestfrie at de valgte å ha småkonserter på Kulturhuset i regi av NRK P3 og Jungeltelegrafen. Å se verdenskjente navn som Gypsy Kings på to tre meters avstand i intimitet var vannvittig i seg selv, men den som var mest gjestmild og intim (uten tvil) var joikedronningen Mari Boine.

To ganger har jeg felt en tåre eller to under konserter. Den ene var under Gogol Bordello, etter at nyheten om Nelson Mandelas bortgang dukket opp på Twitter-feeden min. Og den andre takket være Boines stemmeprakt. Rett og slett et magisk privilegium å få oppleve.

Og hvis Boine var joikedronningen, så var mexicanske Astrid Hadad, med sitt elleville farge- og konseptshow selveste kitschdronningen (se bildet øverst). Samfunnskritikk kamuflert med humor, kostymer som ville fått Lady Gaga til å måpe, og en smule selvpisking på scenen. Hadad var absurd, morsom, ja rett ut veldig mye på en gang.

Høy på musikk
Er det mulig å bli høy på musikk? Jeg vil si ja. Svaret fikk jeg bekreftet ved et improptuopptreden fra Tony Allen, som sammen med hip-hopere fikk tatt en skavending på Bugge Wesseltoft, arabisk og balkan samme aften. Jeg husker stemningen, og at ingen ville reise hjem fra Blå den kvelden.

Så hva med årets line-up? Etter å ha studert og hørt en god del av låtene, er det disse du må se opp for (om enn ikke bli musikalsk høy av):

Islam Chipsy: Navnet til tross, så er det ikke religiøst alvor, men pur musikalsk glede som kommer ut av denne gutten. Når synth møter klassisk arabisk blir resultatet spennende, frenetisk og til de grader dansbart. Kan bli årets nykommeroverraskelse.

Huun Huur Tu: Hvis du lenge har lengtet etter strupesang på programmet, så er dette sjansen å gripe for å få tak i billett. Huun Huur Tu skal frakte deg fra Victoria Nasjonal Jazzscene (når de spiller 30.10) til de endeløse og vindutsatte steppene til det sibirske tuva-folket, en av de mange urbefolkningene som holder til i de ytre østdelene av Russland.

Dengue Dengue Dengue: Årets kitschshow, i tråd og samsvar med Astrid Hadads vannvittige opptreden fra 2010. Men din særegne blanding av psykeldelisk cumbia, inkamytologi, og klubbmusikk er disse peruanerne med på å sette farge i årets festival. Om du digger det eller synes det er vannvittig plagsomt, så kan du ikke holde deg nøytralt. Her er det bare å gjøre seg klar til å bli sanselig utfordret.