Fokuset på hvordan diasporamiljøer kan påvirke situasjonen i de landene de kommer bør sees på i positivt lys, mener Minotenks Navjot Sandhu.

Kraftfull transnasjonalisme

Diasporaen i Norge spiller en viktig rolle for utviklingen i de landene de kommer fra. Det bør vi feire, ikke mistenkeliggjøre.

Utrop nr. 43/2014 (13.11.2014)

I denne artikkelen ønsker jeg å ta opp en frustrasjon som flere nordmenn ofte sitter inne med når det gjelder den flokete integreringsdebatten. Vi blir provosert når det gjennom flere forskningsprosjekter som PRIO blant annet har stått for, kommer frem at diasporaen i Norge fortsatt, etter alle disse årene, har en så sterk tilknytning til sine opprinnelsesland, eller opprinnelsesland til deres foreldre, at de overfører store pengebeløp til slekten. Kunne ikke heller pengene ha blitt brukt på dem selv her i landet og ikke minst på lokale tiltak der de bor?

Det må jo være en årsakssammenheng mellom dårlig integrering og sterke bånd til opprinnelseslandene? For hvordan kan det være mulig å ha sterk tilknytning til to land samtidig, og ikke minst enda viktigere ha lojaliteten sin på plass? Er det ikke derfor det ikke lar seg gjøre å operere med to statsborgerskap i dette landet?

Foto: Privat

Ressurs i bistandsarbeidet
Ap leder Jonas Gahr Støre uttalte som utenriksminister i 2009 at “det nye vi” utgjorde en enorm ressurs for det globale fellesskapet ved å ha sterke bånd til mennesker i andre land.

Tygg litt på denne: Pengeoverføringer fra migranter utgjør mer enn det dobbelte av staters bistand på verdensbasis. Det er vanskelig å påvise akkurat hvor stor effekt pengeoverføringer til enkeltindivider har, men det er ingen tvil om at det faktisk spiller en rolle i økonomien til et samfunn.

Dette er også i tråd med den internasjonale trenden hvor man ser på diasporamiljøene som en ressurs man ønsker å spille på lag med. Derfor er det interessant å se at diaspora ikke nevnes i den nye stortingsmeldingen fra 2013 om utviklingspolitikk. En transnasjonal identitet gir ofte språklig og kryss-kulturell kompetanse som er så unik at den faktisk kan gi de etablerte bistandsaktørene nye perspektiver og skape langvarige nettverk som kan bære frukter over lenger tid.

Det er selvfølgelig viktig å understreke at det ikke holder bare å ha hjertet på rett plass og engasjement, og den bistandsfaglige vurderingen må de som har kompetanse på feltet stå for. Det jeg savner er at vi utnytter den unike relasjonshistorikken flere i diaspora har. Det jeg forventer er at ”det nye vi” skal tørre å satse på de nye sammensatte perspektivene, og tørre å la seg utfordre av en ny generasjon som klarer å sjonglere mellom den lukrative hverdagen som Norge gir, samtidig som de kan brenne for å jobbe mot barnearbeid i Delhi. For vi er alle tjent med å ta transnasjonalisme på alvor. Dette er en kraft som med tiden kan få en uvurderlig markedsverdi.

I følge Bistandsaktuelt bidrar diasporaene ikke bare økonomisk til opprinnelseslandet, men de påvirker også i større grad institusjonsbygging og politikkutforming.

Flere utviklingsland åpner opp dørene for diasporaer og tilrettelegger for at denne pengesterke gruppen skal etablere bedrifter og skape arbeidsplasser som vil styrke deres økonomi.

Bør vi være mistenksomme?
Men hvorfor velger vi fortsatt å se på disse verdensomspennende båndene som en trussel? Hvorfor mistenkeliggjør vi minoritetsorganisasjoner som legger ned flere timers arbeid i uka med frivillighet? Hvor mange av oss har stilt seg skeptiske til han mørke skjeggete bøssebæreren som banker på døra en onsdagskveld? Er det virkelig flomofrene I Pakistan han samler inn penger for? Hvorfor engasjerer han seg ikke gjennom en norsk organisasjon? Er dette penger som vil gå til å støtte terrornettverk i hans hjemby?

La oss kalle denne mistenkeliggjøringen for en fordom. Denne fordommen må enkeltmenneske ta ansvar for selv, og samtidig må vi som et samfunn være kritiske, basert på kunnskap.

Personlig er jeg imot en særbehandling for minoritetsorganisasjoner som ikke makter å organisere, få struktur og tilegne seg en språkkompetanse som gjør at de kommer igjennom nåløyet til Norad. Dette for å få de rette personene til å ta lederansvaret og sørge for at det ikke stopper opp med et korttenkt stunt fra noen ildsjeler, som ikke har kapasitet eller gjennomføringsevne.

Gode prosjekter bør vurderes på lik linje med de som andre står bak. Høy kvalitet på bistandsarbeid fra privatpersoner kan gi en større avkastning og ikke minst øke tilliten til at “yalla yalla” kan levere.

Forskning på pakistanere og somaliere
En forskningsrapport fra PRIO i 2012 er spennende lesing. I rapporten er to av de største ikke-europeiske innvandrergruppene i Norge, pakistanere og somaliere spurt. Hele 56 prosent av pakistanerne og 61 prosent av somalierne hadde utfordringer med å få dekket sine hverdagslige økonomiske behov, mens 29 prosent av pakistanerne svarte at de var i arbeid som sikret dem godt økonomisk, mot 11 prosent blant somalierne.

Likevel svarte en overveldende andel i begge gruppene at de sendte penger ned til sitt opprinnelsesland, men somalierne markerte seg med 38 prosent som sendte månedlige pengeoverføringer, sammenlignet med 6 prosent av de spurte pakistanerne. Dette har også sammenheng med omfang av pågående konflikter i regionene.

Når det gjaldt tilhørighet til Norge svarte begge gruppene at de følte en stor identifisering med landet. Pakistanerne skåret høyest på språkkompetanse og at de heller ikke hadde blitt utsatt for diskriminering.

Dette vil nok provosere mange, men i følge PRIO-forsker Marta Bivand Erdal finnes det ikke empirisk belegg for å si at det er en årsakssammenheng mellom det noen vil kalle dårlig integrering (svake bånd til det norske samfunnet) og stor grad av transnasjonalisme (sterke bånd til opprinnelsessamfunnet). Det finnes eksempler på mennesker som har svak tilknytning til det norske, og sterk tilknytning til sitt opprinnelsesland, men det vil ikke si at alle som har sterk tilknytning til sitt opprinnelsessamfunn har svak tilknytning til Norge.

Så det er altså mulig å ha en dobbel tilhørighet. Og disse kan altså være like sterke.

Videre viser Erdal at de i minoritetsmiljøet som blir ansett som ressurssvake, altså de som faller igjennom I det norske samfunnet, heller ikke klarer å stille opp for storfamilien i opprinnelseslandet. De opplever seg marginalisert totalt sett.

Besøk gir engasjement
Det er flest kvinner som gir bistand, og 75 prosent av de spurte hadde enten selv vært på besøk i opprinnelseslandene eller hatt besøk derifra.

Vi har lettere for å engasjere oss i prosjekter i de landene vi har reist til på grunn av utdanning, jobb, ferie eller annen bekjentskap. Alt handler i bunn og grunn om at de unike selvopplevde historiene med mennesker, kulturer og tradisjoner naturligvis vil skape et ankerpunkt for oss som reiser ned til utviklingsland.

For meg kom dette ankerpunktet da jeg var ti år gammel. For mens resten av venninnegjengen dro på charterturer til Syden, reiste familien Sandhu tilbake til Punjab i India. Mens Charlotte og Pia lærte viktigheten av høy solfaktor på stranda, plasserte min far meg på en skole i slummen. Min jobb var å observere og ta til meg alle inntrykkene. Jeg skulle lære å sette pris på alt jeg hadde, jeg skulle lære å dele med de som aldri ville få og jeg skulle i en alder av ti år forstå at livet var urettferdig for mange. Men ikke meg, og derfor måtte jeg forstå mitt ansvar, aldri glemme og alltid være takknemlig.

Mener godt
Så er det ikke med rette at vi reagerer på pengebruken blant norsk-somaliere og norsk-pakistanere?

Ola Nordmann mener bare godt når han involverer seg i din private pengebruk. Det blir nemlig noe annerledes for de innvandrerfamiliene som “NAVer”. De suger penger ut av vår statskasse og bygger store palass i Mogadishu og Islamabad. Men la oss snu litt på dette. Andre, som ikke lever på trygd defineres likevel som sosioøkonomisk svake, men de velger altså å dele med de svakeste på verdensbasis.

Det norske samfunnet har i den offentlige debatten brukt det siste året på å verne om de norske verdiene. Her har vi altså en gruppe, som viser en dugnadsånd på tvers av landegrenser.

Frustrasjon
Det er flere i den yngre generasjonen som uttrykker frustrasjon over at selv når de prioriterer å hjelpe mennesker i nød blir det brukt mot dem. Hvorfor hjelper du ikke heller det lokale idrettslaget, Adam?

Men de som tidlig blir utsatt for ekstrem brutalitet ser noe annerledes på samfunnet. Nød og elendighet setter seg på kroppen, og du får dessverre ikke ristet av dette på samvittigheten.

Generelt bidrar de som har et stort samfunnsengasjement også i lokale miljøer, som på skole og idrettslag.

Denne holdningen skal vi nordmenn være stolte av, denne transnasjonalismen skal vi feire.

Navjot Sandhu (født 1982) er styremedlem i Minotenk - Minoritetspolitisk tenketank. Innlegget er opprinnelig publisert på Minervas hjemmeside, og republisert i sin helhet på utrop.no med både Minervas og Sandhus godkjenning.