Foto: Privat

Forakten for Malala

Hvorfor har noen forakt overfor nobelprisvinner Malala Yousafzai og hennes kamp for rett til utdanning til alle verdens barn?, spør norsk-pakistanske Nasir Ahmed (bildet) seg i sitt innlegg.

Utrop nr. 1/2015 (02.01.2015)

Før og under seremonien var det noen som kritiserte prisutdelingen til tidenes yngste nobelprisvinner. Både her til lands og fra prisvinnerens eget hjemland, Pakistan, var det en del folk fra ulike samfunnsgrupper som mente at «Malala er en CIA-agent» eller at «Malala egentlig ikke ble skutt». Dagen etter prisutdelingen siterte NRKs journalist Sidsel Wold på sin facebookside en samtale hun hadde med en norsk-pakistansk taxisjåfør, som konspirerte om at «USA står bak Malala, de har brakt henne fram i lyset, de bruker henne». I tillegg til disse konspiratoriske angrepene har enkelte også ment at hun og hennes kamp er stikk i strid med hennes egen religionslære, og at det heller ikke er det beste for hennes hjemland.

Alle kan eller vil ikke være enige i alt alltid, det er et styrke i et levende demokrati. Men, fikk ikke disse menneskene med seg de historiske øyeblikkene som fant sted under seremonien, som viste at deres tankesett tilhørte noe som var fjernt fra virkeligheten? Islam og muslimer topper nyhetsoverskrifter verden over i sammenheng med dekning av umenneskelige handlinger begått av ekstremistiske grupper. Den ordinære muslimen blir stadig vekk konfrontert og blir bedt om å ta avstand fra de barbariske handlingene som verken han/hun støtter, og som overhodet ikke er i tråd med deres tro.

Bismillah hir rahman ir rahim. I Guds den nådefulle og mest velgjørendes navn. Det var med denne setningen prisvinneren startet sin historiske tale. Flere ganger under talen poengterte hun sin muslimske identitet, og at hennes inspirasjon og mot til å alltid snakke sant var noe hun hadde lært fra hennes religion. Islam betyr fred, uttrykket hun underveis i talen foran verdenspublikummet. Til prisvinnernes ære, spesielt for Malalas, sang den verdenskjente artisten Ustad Rahat Fateh Ali Khan en qawwali (andakt) på urdu om at Allah er stor og barmhjertig. Selv om teksten var ukjent for de fleste, var det for muslimer fra det sørøstlige Asia en fryd og glede å se og høre; at deres tro og identitet fikk så positiv oppmerksomhet og anerkjennelse fra det prestisjefulle podiet og fra verdenssamfunnet. Var det dette disse fryktet skulle skje?

Det var et historisk øyeblikk å se verdenssamfunnet ta imot prisvinnerne gående ned mot podiet, påkledd i tradisjonelle antrekk fra deres respektive hjemland. Mens gjester hadde pyntet seg med designerklær, sko og smykker til ære for prisutdelingen - antrekk som forventes for anledningen - ankom Malala i stedet med shalwar kameez og dupatta (slør/plagg) på hodet. Under sin tale ønsket hun å kunne reise hjem til sitt eget hjemland, hun ønsket at så vel som alle verdens barn, skulle også unge pakistanere få lik rett til utdanning. Malalas fond skal jobbe for barns rett til utdanning verden over, men den første innsatsen vil skje i hennes eget hjemland og hvor hennes hjerte er, i Swat-dalen. En bedre representasjon av Pakistan er ikke å forvente. Var det dette de fryktet?

Det norske folk har tatt varmt imot Malala og hennes kamp om barns rettigheter til utdanning. Malala Yousafzai har blitt en del av det norske folket og våre verdier. Hennes etnisitet, kjønn, livssyn og klesstil har ikke fått overskygge hennes innsats og budskap. Men dette er ikke tilfelle for ordinære norske muslimer, spesielt for jenter hvor deres identitet og frihetsutøvelse alltid er et diskusjonstema ut ifra deres selvstendige valg. For å ære Malalas innsats og hennes nobelprisutdeling i vår egen hverdag, må samfunnet ta lærdommen av hennes veltalende og inspirerende ord, og bli mindre fordomsfulle. Vi har en vei å gå.

Opprinnelig publisert på Dagsavisens Nye Meninger-seksjon 18.12. Gjengitt i sin helhet på utrop.no med skribentens og avisen tillatelse.