Foto: Illustrasjon.
Foto: SV

Freskt fra Solhjell

SVs Bård Vegar Solhjell gjør en spennende helomvending i ytringsfrihetsdebatten. En sådan som kan sette dype spor, som vil skape nye og viktige debatter, men som også kan begrunnes utifra historikken.

Utrop nr. 3/2015 (15.01.2015)

I Klassekampen går SV-politikeren ut mot tidligere statsrådkollega Jonas Gahr Støre, og advarer venstre­siden mot å forsømme islam­kritikken.

Kritikken skal etter all sigende gå ut på at Støre i et intervju med Dagens Næringsliv, i kjølvannet av terrorangrepet på det franske satiremagasinet Charlie Hebdo, skal ha stått opp for retten til ytringsfrihet, men ikke i like stor grad for blasfemi.

Solhjell mener på sin side at retten til å drive blasfemi er viktig og ser på dens rolle i samfunnet som viktig. SV-politikeren sier han har endret oppfatning siden karikaturstriden i 2006.

– Islam og andre religioner har enorm makt, og må tåle kritikk og satire, sier han i intervjuet med Klassekampen.

Sovende blasfemiparagraf
Når det gjelder diskusjonen om ytringsfrihetens yttergrenser, altså å ytre og publisere materiale som kan sees på som støtende eller krenkende, så er dette noe som går flere år tilbake i tid. Og over partipolitiske skillelinjer, la det være sagt. For det var mot stemmene til Kristelig Folkeparti at den sovende "de-facto" norske blasfemiparagrafen ble vedtatt opphevet i 2009. Først nå i år, med de blåblås praktiske innføring av ny straffelov til sommeren, blir den opphevet for godt fra all norsk juridisk praksis.

Høyresiden i norsk politikk har forlengst blitt enig om å verne ytringsfriheten, og gi den mest mulig spillerom (og spisse albuer) under ytringsansvaret. Som en av konsekvensene etter det horrible angrepet på Charlie Hebdo, åpnet en underbdebattert debatt igjen av ren og skjær nødvendighet. Venstresiden og de rødgrønne er nå nødt til å ta et endelig standpunkt.

Vender tilbake til røttene
Solhjells vendereise vil helt klart skape debatt. Både i hans parti SV og blant store deler av venstresiden og de rødgrønne har man hatt en bestemt linje. Kristendommen, som en tidligere statsbærende religion og maktfaktor, kan godt herses med. Når det gjelder islam og jødedom har spillereglene vært anneledes. Her har minoritetsstatus gjort at man har tonet ned all form for overivrig kritikk, eller kritikk som kan oppfattes som hets. 

Historisk sett norsk venstreside, med røtter i arbeiderbevelsen, vært sterke pådrivere til kritikk og systemtisk motmæle mot en kristen kirke som ble ansett som bakstreversk. En kirke som har stått på maktens side, som har hindret utdanning og kulturelle og sosiale fremskritt. Solhjell går tilbake i denne historiske rollen, og kjenner sin besøkelsestid, ved at han nå tar til motmæle mot islamismen og slår ring rundt uinnskrenket ytringsfrihet. 

Kritikk, krenkelse og samfunnsdebatt
Solhjells freske innspill bør mane til instrospeksjon i en politisk sektor som har vært splittet mellom lette kritikere og rene kulturrelativister. Vi husker jo blant annet daværende leder i Sosialistisk Ungdom (SU), Andreas Halses, utspill mot heldekkende plagg i 2013, som skapte mye spalteplass.

Rødt-leder Bjørnar Moxnes er en av de som går sterkest ut mot islamismen og jihadismen. Her bør også Ap-leder Gahr Støre komme mer tydelig frem enn det han har gjort hittil. Han kan tross alt om to et halvt år bli vår neste statsminister.

Linjene i ytringsfrihetsdebatten i Norge trekkes utenfor landets grenser. Etterspillet etter terroren i Paris har endret spillereglene radikalt. Frankrike og Spania vil i de kommende ukene vedta hastelover som tar et enda hardere tak mot jihadismen. Og Charlie Hebdos kommende utgave, med en karikatur av Profeten Muhammed som en gråtende tilgiver, vil gå som varmt hvetebrød. Skillet går nå mellom vanlig muslim, og voldelig jihadist, uansett hva disse eller hva ytre høyre skulle mene.

Å spille offerkortet kan heller ikke lenger være et legitimt virkemiddel fra islamske menigheters side. Tragikomisk nok er krenkelsen av islam og Profeten, og debatten rundt denne krenkelsen, et tegn på at norsk maninstream-islam vil få et større eierskap og delaktighet i samfunnsdebatten på langt klarere premisser. Og da kan man heller mislike og utdebattere Charlier, Solhjeller og andre i samme båt.

Alternativet blir så mye verre slik situasjonen er nå.