Foto: Privat

Et veiskille i karikaturstriden

Striden om karikaturer og islam-satire er en verdikonflikt mellom intolerante fanatikere og alle oss andre som målbærer liberale verdier. De som utfordrer fundamentalistene må ikke bli stående alene, er tonen fra LIMs generalsekretær Sylo Taraku (bildet) i denne kronikken.
 
 
Utrop nr. 3/2015 (15.01.2015)

Det meste er alle­rede sagt i debat­ten om ytrings­fri­het og islam-satire. Hver gang det skjer en ny krise, får vi en repe­ti­sjon av de samme argu­men­tene. Mas­sa­kren i Paris 7. januar bør like­vel være et vei­skille. Måten vi for­hol­der oss til denne kon­flik­ten på har kon­se­kven­ser for både ytrings­fri­he­tens kår i Europa og for sam­ek­sis­ten­sen mel­lom mus­li­mer og ikke-muslimer.

Vold og trus­ler mot ytringsfriheten
For det første bør det bli slutt på å kom­bi­nere for­døm­melse av vol­de­lige angrep med for­stå­else for rase­riet mot kari­ka­tu­rer. Når teg­nin­ger og satire blir besvart med mas­sa­krer, er det vik­tig at det sen­des utve­ty­dige sig­na­ler om at reli­giøse fana­ti­kere ikke skal sette gren­sene for ytrings­fri­he­ten. Ver­ken gjen­nom vold, trus­ler eller høy­lytt pro­test mot satire.

Det er selv­sagt lov med ikke-voldelige reak­sjo­ner mot islam-satire, men også denne for­men for pro­test må betrak­tes som en del av pres­set på ytrings­fri­he­ten, så lenge det skjer i en kon­tekst der vold og ter­ror er blitt en del av press­mid­lene. Det var for eksem­pel ikke sær­lig kon­struk­tivt av lede­ren for sala­fist­or­ga­ni­sa­sjo­nen Islam Net, Fahad Qureshi, å prio­ri­tere under debatt­pro­gram­met Aktu­elt på NRK å rea­gere mot «mob­bing av mus­li­mer» bare timer etter mas­sa­kren i Paris. Det hjel­per lite å for­dømme ter­ro­ren når man sam­ti­dig også kri­ti­se­rer de drepte for kari­ka­tu­rene de har tegnet.

Det samme kan sies om måten styre­le­der Ameen Chil­wan i Det mus­limske sam­fun­net i Trond­heim rea­gerte på. Han sa blant annet føl­gende: «Jeg tar avstand fra enhver bruk av ter­ror, men jeg tar også avstand fra slike teg­nin­ger.» Og han spurte reto­risk: «Hvor­for skal man all­tid helle ben­sin på bålet?» Teg­nere blir på denne måten ansvar­lig­gjort for ter­ro­ren som ram­met dem. Denne type utta­lel­ser ska­per ikke et inn­trykk av at repre­sen­tan­ter for reli­giøse mus­li­mer tar angre­pene på ytrings­fri­he­ten i Europa på alvor.

Når mino­ri­te­ten pres­ser majoriteten
For det andre bør det bli slutt på tenden­sen til å frem­stille nær­mest alle islam-relaterte temaer i Europa i et majo­ri­tet kon­tra minoritet-perspektiv. I denne sam­men­hen­gen har mange betrak­tet mus­li­mer som en utsatt mino­ri­tet i Europa, som tren­ger beskyt­telse mot reli­giøse kren­kel­ser. Noen har gått langt i ret­ning av å sette lik­hets­trekk mel­lom vol­de­lige eks­tre­mis­ter og teg­nere eller for­sva­rere av ytrings­fri­he­ten, for eksem­pel ved å kalle disse for «ytringsfrihetsfundamentalister».

Van­lig­vis er det stor­sam­fun­net som pres­ser en mino­ri­tet til å endre sine ver­dier og tra­di­sjo­ner, men i denne saken er det omvendt. Det er majo­ri­tets­sam­fun­nene i Europa som pres­ses til å inn­skrenke sitt spille­rom for frie ytrin­ger. Kon­flik­ten rundt Muhammed-karikaturene har en glo­bal karak­ter. Kam­pen for å inn­skrenke ytrings­fri­he­ten her i Ves­ten har ikke bare vært kjem­pet med trus­ler og ter­ror­an­grep, men også gjen­nom diplo­ma­tiske kana­ler, blant annet ved at en rekke mus­limske sta­ter har tatt denne saken opp i inter­na­sjo­nale orga­ner. Sam­men med sine støtte­spil­lere i Europa sprer disse for­skjel­lige aktø­rene en reak­sjo­nær isla­mis­tisk ideo­logi, og prø­ver å få euro­pe­ere til å gi opp sin tra­di­sjon for kri­tikk av og satire mot auto­ri­te­ter, inklu­dert religiøse.

Må ikke bli stå­ende alene
For det tredje må de som utford­rer reak­sjo­nær islam ikke bli stå­ende alene. I dag frem­stil­les Vebjørn Sel­bekk som en respek­tert for­sva­rer av ytrings­fri­he­ten og kan være en kan­di­dat til Fritt Ords pris, men da det stor­met som verst ble han av flere nær­mest like­stilt med eks­tre­mis­tene som truet ham og hans familie.

Opp­tøy­ene, angre­pene og trus­lene mot avis­re­dak­tø­rer og kari­ka­tur­teg­nere har utvil­somt ført til selv­sen­sur. Maga­si­net Char­lie Hebdo har stått ganske alene på bar­ri­ka­dene for ytrings­fri­he­ten og insis­tert på at ingen skulle skremme dem til taus­het, så lenge de ikke brøt franske lover. Den drepte sjef­re­dak­tø­ren Stép­hane Charbon­nier (Charb) sa at han hel­ler ville dø stå­ende enn å leve på knærne. Han holdt sine ord, men det gjorde også isla­mis­tene som truet ham og hans kolleger.

PST-sjef Bene­dicte Bjørn­land uttalte til VG-TV på tors­dag at: «Jour­na­lis­ter og andre menings­bæ­rere kan være sær­skilt utsatt for tru­ende hand­lin­ger fra eks­treme islamister.»

Nå er det vik­ti­gere enn noen gang å slå ring rundt dem som for­sø­kes truet til taus­het, selv om man ikke nød­ven­dig­vis går god for alle deres ytrin­ger. Her inklu­de­rer jeg også mus­limske stem­mer som utford­rer mili­tante isla­mis­ter. I denne kam­pen må vi stå samlet.

Kon­flikt om libe­rale verdier
For det fjerde bør ikke dette frem­stil­les som en kon­flikt mel­lom mus­li­mer og Ves­ten, men som en verdi­kon­flikt mel­lom into­le­rante fana­ti­kere og alle oss andre som mål­bæ­rer libe­rale ver­dier. Både høyre­eks­treme kref­ter og islamske eks­tre­mis­ter tje­ner på at dette blir frem­stilt som en kon­flikt mel­lom sivilisasjoner.

Mili­tante isla­mis­ter repre­sen­te­rer en ideo­logi som truer også mus­limske sam­funn. Mus­limske for­kjem­pere for det frie ord beta­ler hver dag en høy pris for det i mus­limske land.

Sår­bare samfunn
Mus­li­mer flest for­døm­mer ter­ror i islams navn. Utford­rin­gen er også å fremme tole­ranse for satire og reli­gions­kri­tikk – at man lærer å leve med det, som kristne har gjort.

I Europa har mus­li­mer rett til å prak­ti­sere sin tro. Ikke nok med det, i et land som Norge får de også pen­ger fra spleise­la­get til å etab­lere mos­keer og drive med reli­giøse akti­vi­te­ter. Det er også i mus­li­me­nes inter­esse å for­svare ytrings­fri­he­ten etter­som denne er nært for­bun­det med reli­gions­fri­he­ten. Alle reli­gio­ner har hel­lige teks­ter som noen vil kunne betrakte som «kren­kende» og «blas­fe­miske» over­for andre religioner.

Euro­pe­ere har van­lig­vis rea­gert på en sivi­li­sert måte mot ter­ror­an­grep utført av mili­tante isla­mis­ter. Hel­dig­vis har vi ikke sett repre­sa­lier mot mus­li­mer ver­ken etter London- og Madrid-bombene, eller tid­li­gere gru­fulle ter­ror­hand­lin­ger i Frank­rike. Men nå mel­des det om angrep mot mos­keer i Frank­rike og hvis bøl­gen av isla­mis­tisk ter­ror fort­set­ter, kan det frem­pro­vo­sere enda ster­kere mot­re­ak­sjo­ner fra eks­treme nasjo­na­lis­tiske kref­ter i Europa. Slike kref­ter er alle­rede i sving og bru­ker «kam­pen mot isla­mi­se­ring av Europa» for å rekrut­tere. Også der­for må mus­li­mene selv stå i front­lin­jen i kam­pen mot fun­da­men­ta­lis­ter i sine rek­ker, slik nord­menn og andre bekjem­per muslimhatere.

Demo­kra­tiet og fri­hets­ver­di­ene som er kjem­pet frem gjen­nom en lang his­to­risk kamp står frem­de­les sterkt i Europa, men våre fler­kul­tu­relle sam­funn er like­vel sår­bare. Dette kre­ver at vi står sam­let i kam­pen mot ter­ror og intoleranse.

Opprinnelig publisert 09.01 i VGs nettutgave. Gjengitt i utrop.no med VGs og skribentens tillatelse.