Foto: Claudio Castello

Hvor var du da Shabana løftet Max Hermansen?

Inne på Rådhusplassen ga norsk-pakistaneren og komikeren lederen for det omstridte antiislamske nettverket en klem, en rose og et løft. På andre siden av politisperringene snakket man om å "knuse rasismen". 

Utrop nr. 5/2015 (29.01.2015)

Kontrastene kunne ikke vært større. Rehman, og en gruppe på flere medsammensvorne, blant annet flere troende muslimer, kom til Hermansen, og Pegida-medlemmene med klem, roser og medmenneskelighet.

"Vi skal ikke delta i noe av dette, men i ren Gandhi-ånd så ønsker vi å møte opp og samle oss til en markering, dele ut roser, godhet, varme, og være aktive ikkevolds-aktivister i en tid der splittelse bygges opp".

Slik markedsførte samfunnsdebattantene Shabana Rehman Gaarder og Maria Khan en av de mest usannsynlige eventer på sosiale medier i det korte, men allerede så alvorstunge og veslevoksne året 2015.

Siden nyttår har det islamkritiske nettverket Pegidas nystartede norske avdeling hatt jevnlige mandagsdemonstrasjoner, slik moderorganisasjonen stiftet i Dresden har gjort en god stund nå. Her hjemme har Pegida og Max Hermansen vært avfeid som ekstreme. Hermansen har selv mistet deltidsjobben som lærer ved Opplæringskontoret for service og samferdsel, grunnet de antiislamske holdningene som han har uttrykt offentlig. Når TV2-reporteren Kadafi Zaman ble kalt for muslimjævel av en av marsjdeltakerne, hadde man allerede nådd et lavmål.

Får kritikk
Flere mandager på rad har politiet måtte sperre Rådhusplassen og tilkalle ekstramannskap. Nye SOS Rasisme har møtt opp siden starten på mandagsdemonstrasjonene for å markere sitt avsky mot norske Pegida. I går var stemningen spent, men samtidig preget av at noe spesielt skulle skje. 

Og det fikk tilskuere og presse bevitne til gagns. Khan, som er personlig muslim, snakket om sin frykt for fremtiden som muslim i Norge, og la til at hun hørte like mye hjemme her som Max Hermansen. For henne betyr islam fred og toleranse. Rehman fikk Hermansen, og flere av de andre fremmøtte inne på den avsperrede Rådhusplassen til å si "ja, vi elsker muslimer", samtidig med et "ja, vi elsker dette landet". Til slutt fikk hun løftet Hermansen, slik hun for over ti år siden løftet Mullah Krekar.

For ti år siden skapte løftet av mullaen store overskrifter. Reaksjonene har ikke latt seg vente denne ganger heller. Og i særlig grad er det PR-bransjen som er kritisk til Rehman. 

– Jeg har stor respekt for Shabana Rehman, men her har hun rotet rundt i verktøykassen og kommet opp med en slegge for å justere et vindu. Det kan komme til å slå tilbake på samfunnsdebattanten Rehman, er dommen fra PR-rådgiver Jarle Aabø til VGNett.

– Barnslig, er det første ordet jeg tenker. Ikke kreativt, ikke morsomt, men det ser ut til å skape oppmerksomhet. sier PR-rådgiver Lasse Gimnes i samme intervju.

Historisk stunt
Her glemmer man imidlertid kontekst og situasjon. Om stuntet skal sees på som barnslig eller oppmerksomhetssøkende, er forsåvidt verdt en diskusjon. Samtidig er det ikke så lite historisk når en norsk-pakistansk samfunnsdebattant møter lederen for en sterkt antiislamsk bevegelse på halvveien, for å si det slik, under omstendigheter som gårsdagens. Uten sperringer og politi ville vi sannsynligvis endt med full kalabalik mellom Pegida og Nye SOS Rasisme i Oslo sentrum. I stedet fikk man se Rehman klemme og gi roser til mannen som har blitt Norges mest utskjelte offentlige figur. Likhetstrekk mellom de to finnes, utrolig nok. Rehmans stunt har gjort henne omstridt i mange innvandrermiljøer tidligere, slik Hermansens meninger gjør ham sterkt omdiskutert i storsamfunnet.

Tanken var god og vågal. Gjennomføringen var historisk. Og ikke minst vil dette mane til ettertanke i en tid hvor splittelsen synes å ha gitt de fleste av oss mer tunnelsyn, og mindre villige til å gå i dialog med meningsmotstanderen. Konfrontasjon er blitt viktigere enn forståelse, noe som er trist og bekymringsverdig. Derfor sitter jeg óg igjen med inntrykket om at dette var et viktig øyeblikk å bevitne, nesten på linje med Oddvar Brås brukne stav. Løftet er ikke mer eller mindre et lite stykke innvandrings- og innvandrerhistorie i Norge. 

Når jeg spurte Rehman hvordan det føltes å ha løftet Pegida-lederen, sa hun at det var som å løfte en helt vanlig mann. Og at hun har løftet mange. Jeg bare gleder meg til neste ville påfunn. Og at Rehman nok en gang vil utfordre tankegangen hos både majoritet og minoritet.