Foto: Illustrasjon.
Foto: Flickr

Nei, de fleste båtmigrantene er IKKE fra Gambia

Hege Storhaugs bombastiske konklusjoner om situasjonen i Middelhavet baserer seg på snevre og allerede utdaterte tall.

Utrop nr. 20/2015 (15.05.2015)

Informasjonsleder Hege Storhaug i Human Rights Service publiserte på onsdag en mye delt artikkel på sin Nettavisen-blogg, der hun setter seg fore å korrigere mediene som «[ikke forteller oss] den fulle sannheten» om båtflyktningene over Middelhavet:

«Inntrykket norske medier gir oss er at de overfylte båtene i Middelhavet består av mennesker, mange kvinner og barn, på flukt fra krig og forfølgelse. Statistikk fra International Organization for Migration (IOM) forteller dog en helt annen historie.»

Storhaug tar utgangspunkt i en artikkel skrevet dagen i forveien av hennes HRS-kollega Rita Karlsen (som igjen bygger på en artikkel av Politikens Jens Bostrup, som igjen baserer seg på IOMs tall for båtankomster til Italia i perioden januar-mars 2015). Den største landgruppen utgjøres av gambiere (1418 personer, eller 14 prosent av totalen). På de neste plassene (i nesten jevnstore grupper på henholdsvis 11,7 prosent, 10,9 prosent og 10,4 prosent), følger senegalesere, somaliere og syrere.

Basert på dette konkluderer Storhaug at «de fleste» av de omtales som ‘båtflyktninger’ i realiteten er økonomiske migranter som ikke flykter fra krig, men istedet kommer fra «ferieparadiset» og «turistlandet Gambia», fra «et annet fredelig land, Senegal», og fra «Somalia, et land der norske somaliere ferierer, sender barna sine på skole, og selv bygger eiendommer».

For det første er det en nokså drøy påstand å hevde at «de fleste [er gambiere]», når realiteten er at de utgjør den største enkeltgruppen, og mer enn seks av syv båtmigranter ikke er gambiere.

For det andre har Storhaug her valgt å proklamere sin versjon av «sannheten» basert på tall fra en avgrenset tre-måneders tidsperiode – uten å si ett eneste ord om at de avviker markant fra det som er målt både tidligere og senere.

Senest fredag 8. mai presenterte IOM oppdaterte tall for inneværende år til og med 7. mai. Av totalt (ca.) 34.570 migranter, var den klart største gruppen eritreere (15,5 prosent), etterfulgt av somaliere (10,7 prosent) og nigerianere (åtte prosent). Gambiere og syrere lå på delt fjerdeplass med seks prosent hver.

Som Storhaug formodentlig er klar over, så er Eritrea – for å sitere Human Rights Watch – «et av verdens mest lukkede land»:

«Human rights conditions remain dismal. Indefinite military service, torture, arbitrary detention, and severe restrictions on freedoms of expression, association, and religion provoke thousands of Eritreans to flee the country each month.
(…)

Eritrea has no constitution, functioning legislature, independent judiciary, elections, independent press, or nongovernmental organizations; it does not hold elections. All power is concentrated in the hands of President Isaias Afewerki, in office since 1991.
(…)
Thousands of ordinary citizens are arrested and incarcerated without charge, trial, or opportunity to appeal, and without access to family, lawyers, or independent prison monitoring organizations.
(…)

The government maintains a complete monopoly on domestic sources of information since it closed all local press outlets in 2001 and arrested their staff. Telephone and Internet communications are monitored. (…) No independent civil society organizations are permitted. Labor unions remain a government monopoly.»

Når Storhaug finner det meningsfylt å sette likhetstegn mellom «største landgruppe» og «de fleste båtmigranter», så får vi nesten anta at hun også erkjenner at «de fleste» migrantene per dags dato faktisk er ‘verdige flyktninger’ fra et brutalt og undertrykkende regime.

Tilsvarende: Hvis vi ser på tallene for fjoråret (som er enkelt tilgjengelige for eksempel herher og her, til tross for at Karlsen oppgir å ha lett etter dem uten å finne dem), så finner vi at syrere og eritreere utgjorde de suverent største gruppene av båtmigranter til Italia i 2014 (henholdsvis 42.000, og 34.000, mot under 10.000 for alle andre landgrupper).

Det er altså tydelig at dersom syrere nå utgjør kun en liten andel av de som krysser Middelhavet (se nedenfor for et visst forbehold), så er det i tilfelle en markant endring fra så sent som i desember i fjor (det kom 3.200 syrere til Italia i desember, 47 prosent av det totale antallet båtmigranter).

Det kan selvsagt fortsatt være relevant å påpeke en slik endring for starten av 2015, men det burde i så fall kombineres med å:

1) Gjøre det tindrende klart at dette er en helt ny utvikling, og

2) Ta det klare forbehold om at det kan skyldes rene kortsiktige variasjoner pga. årstiden.

Når vi ser at migranttallene bare for april og første uken av mai er nesten to og en halv gang så høye som for hele første kvartal, burde det ikke være så vanskelig å skjønne at man skal være ytterst forsiktig med å trekke sveipende konklusjoner om sammensetningen av migrantene ut fra tall som bare beskriver en brøkdel av dem. (I kommentarfeltet på HRS-artikkelen hevdes det (riktignok kun dokumentert med disse tallene (s.12), som kun gjelder for 2014 og ikke er brutt ned på de ulike sjørutene og ankomstlandene) at det er et kjent fenomen at vestafrikanere er overrepresentert blant båtmigrantene i årets første måneder.)

Det er også verdt å presisere at alle disse tallene (både HRS’ og mine) utelukkende tar for seg båtmigranter til Italia. Den betydelige gruppen som krysser med båt lenger øst, til Hellas eller Balkan – og som formodentlig inneholder høyere andel syrere – er ikke tatt med i Storhaug/Karlsens regnestykker i det hele tatt.

Hadde Karlsen eller Storhaug for eksempel kontaktet IOMs norske avdeling, ville de formodentlig ha blitt veiledet med for eksempel denne pressemeldingen fra slutten av april, der det fremgår at totaltallene allerede har økt med 150 prosent siden førstekvartalstallene som HRS baserer seg på (en utvikling som forøvrig er helt sammenfallende med fjoråret). Og om den eksakte landfordelingen for april muligens ikke var tilgjengelig når HRS skrev sine artikler, så ville de ihvertfall fått informasjon nok til å ta det klare forbeholdet om at tilstrømmingen hadde økt så mye at det var fullt mulig at landfordelingen hadde endret seg.

Det var tross alt først i andre halvdel av april at båtmigrantene havnet på toppen av den politiske dagsordenen, med store drukningskatastrofer og meldinger om en skarp økning i trafikken. Da fremstår det som heller mangelfullt å komme med kategoriske utspill om «den fulle sannheten om hva som skjer i og rundt Middelhavet», basert på tall for en snevert avgrenset periode forut for dette.

«Fredelige ferieparadis»?
Og forøvrig: Selv om Storhaugs tall skulle ha vært en dekkende beskrivelse av tingenes nåværende tilstand, så er det adskillig å bemerke om hennes beskrivelse av de landene som topper hennes tall. Gambia omtales (tilsynelatende som en understrekning av hvor lite legitim grunn gambiere har til å søke asyl i Europa) som et «fredelig», «turistland» og «ferieparadis», mens Karlsens opprinnelige HRS-artikkel fremhever at landet «har turisme som en av sine økonomiske grunnpilarer».

Det uuttalte – og litt uforståelige – premisset synes å være at et «ferieparadis» som har satset på turistnæring, umulig kan være så ille å leve i at det berettiger til å flykte. Rent bortsett fra de mange åpenbare moteksemplene mot dette resonnementet som finnes rundt om i verden, så kan vi også nevne hva Amnesty International nylig uttalte om Gambia:

«The human rights situation in the country has severely worsened since Gambia’s UPR review in October 2014. The UN Special Rapporteur on Torture released a report in March 2014 highlighting the high risk of torture, arbitrary arrest and enforced disappearances in the country.
(…)
President Yahya Jammeh signed an amendment to the Criminal Code in October 2014 which introduces even harsher sentences for LGBTI people who face a life sentence for «aggravated homosexuality». This was despite strong recommendations against this during the UPR review. At least 14 people were arrested in November and December 2014 because of their presumed sexual orientation.»

Å tegne et bilde av gambiske migranter som lykkejegere fra et ferieparadis, er altså en i beste fall høyst mangelfull beskrivelse. Storhaugs beskrivelse av Somalia som «et land der norske somaliere ferierer, sender barna sine på skole, og selv bygger eiendommer», fremstår også i skjeveste laget. Storhaug fremfører her et helt annet syn enn kollega Karlsen, som skriver at «I Somalia er det fortsatt lite som tyder på noe ro og stabilitet». Så sent som 14. april i år advarte UNHCR mot Kenyas beslutning om å tvangssende flyktningene i Dadaab-leiren tilbake til Somalia, og uttalte at «large-scale returns are still not possible in many parts of the country, in particular to south-central Somalia».

At noen regioner av landet (især de facto selvstyrte Somaliland og Puntland) opplever større stabilitet, trygghet og endog vekst, endrer lite på at store deler av landet preges av fortsatt konflikt og terrorangrep. Da blir det lite seriøst av Storhaug å avskrive somaliske båtflyktninger som rene økonomiske migranter fra et trygt og fremgangsrikt land.

Det er også svært merkelig når Storhaug velger å skrive (min utheving) at «FN har bedt Vesten om å ta imot 130.000 såkalte flyktninger» – og lenker til en artikkel der det eksplisitt fremgår at FN-høykommisærens utspill handler spesifikt og utelukkende om syriske flyktninger (en gruppe som formodentlig opplyser Storhaugs kriterier for ‘verdige’ flyktninger).

Det er heller ikke åpenbart hvorfor Storhaugs insistering på at syrere utgjør et mindretall av båtmigrantene, nødvendigvis skulle være et argument mot opposisjonens ønske om å hente 10.000 flyktninger spesifikt fra Syria.

- - -

Det er en legitim og relevant nyansering (som også andre har kommet med) når Storhaug ønsker å få påpekt at båtmigrantene er en heterogen gruppe som består av både krigsflyktninger, rene økonomiske migranter som søker seg bort fra fattigdom (eller for den slags skyld – bort fra levelige forhold på søken etter noe bedre), og hele spennet mellom disse kategoriene.

Men dersom man genuint ønsker å nyansere debatten, så burde man være istand til å gjøre det uten at man fremstiller et snevert utvalg av data som dekkende for det totale bildet – og uten å drive usaklig og useriøs bagatellisering av forholdene i de landene som mange av migrantene forlater.

Takk til @khaoma0@sgaarder@Oysteib@k_grindland m.fl. for tips, innspill og dokumentasjon.

Doremus Schafer er en mediekritisk blogger som skriver under pseudonym. Schafer er spaltist i Dagbladet, journalisten.no og Manifest Tidsskrift.

Utrop har fått tillatelse fra både spaltisten og redaksjonen i Manifest Tidsskrift, hvor artikkelen også er publisert, til å republisere saken i sin helhet.