Det teologiske forbudet mot alkohol er tydelig og klart i islam. Likevel har ikke det hindret folk i majoritetsmuslimske land i å produsere drikker som raki i Tyrkia (bildet), boukha i Tunisia eller vin i Marokko og Algerie.
Foto: Wikimedia Commons
Kommentar

Gule tar feil om julebord

Har islam-ekspert Gule glemt muslimske lands lange tradisjoner for å nyte alkolhol?

Utrop nr. 47/2015 (10.12.2015)

Som nordmann med stereotypisk utenlandsk utseende kan man "risikere" to ting: enten å kobles til terror, subversjon, at man er en potensiell ødelegger av samfunnet eller annen djevelskap utenfra. Eller å bli møtt med kulturrelativisme fra nederste hylle. At man som "utenforstående" skal beskyttes mot sjenerende kors, nisseluer, halvnakne kropper på Paradise Hotel, marsipangriser eller andre uheldige ting knyttet til det som man kaller "norsk kultur".

Sist i rekken av utspill er filosofen og samfunnsdebattanten Lars Gule, som hevder at det å kutte ut alkoholen på julebordet vil bidra til integrering, og da særlig integring av muslimer. Gule synes altså å mene at alkoholen skaper en barriere mellom etniske nordmenn (drikkerne) og muslimene (ikke-drikkerne). Som nisseluen og marsipangrisen. 

Reaksjonene på sosiale medier har for det meste vært negative. Velment, men generaliserende og preget av gruppetenkning, mente de fleste om utspillet.

Skjult og åpent alkohol
En må samtidig gå inn bak utspillet, bak reaksjonene, og ikke minst til de historiske kildene. Jeg tenker dette vil overraske både Gule, og andre som trekker noe forhastede konklusjoner, er de godt skjulte historiene om alkoholbruk i land hvor den hellige Koranen har forbudt "alt inntak av gjæret drikke".

Ordet alkohol er av arabisk opprinnelse, al-kahol. Abu Nuwas, arabisk poet fra det åttende århundre skrev om "forlystelse og drikkeorgier" ved hoffene i flere arabiske kalifatstater. Nuwas dikterkunst var åpen og uapologetisk i sin beskrivelse av fyllekulene i de såkalte khamriyaat, også kjent som odene til vinen.

I majoritetsmuslimske land er det stort sprik og betydelig uenighet om lov og skikk rundt alkohol. Nord-afrikanske land som Algerie og Marokko, og vest-afrikanske som Togo, har lenge hatt et avslappet forhold til salg og komsumpsjon av alkohol. Irans hovestad Teheran var før ayatollaenes revolusjon i 1979 et aldri så lite festmekka. Noe som fortsatt er tilfelle i dag. Forskjellen ligger imidlertid i at festen har gått "under jorden". Helt på den andre siden av spekterer finner man land som Saudi-Arabia, som straffer de drikkfeldige brutalt. Et forholdvis liberalt land som Tyrkia har påfallende nok gått i mer restriktiv retning ved å studere de nordiske vinmonopolene. 

Festbrems og edruelighet
Går vi tilbake til vår egen nære europeiske historie har vi ikke bare referanser til de nordiske vinmonopolene. I middelalderen, og da særlig i de høykatolske landene i Sør-Europa var det ofte prestene og kirkene som hadde kontroll over vingårdene og flaskene. Idealet var et "edruelig forbruk", og de store folkemassene måtte lære seg å feste med måte. I 16- og 1700-tallets England ble øl trukket frem som sunnhetens eliksir for de hardtarbeidende byfolk og bønder av maleren og samfunnskritikeren William Hogarth. Samme mann som demoniserte den populære spriten gin som "en ødeleggende og importert galskap fra Nederlendene".

Festbremsene har vært mange og varierte. Fra vår nyere norske historie var det særlig avholdsbevegelsen og arbeiderbevegelsen som fremmet ikke bare edruelighet, men abstinens. Den nye norske arbeideren skulle være kjernesunn og stå i rak motsetning til tidligere generasjoners drukkenbolter. 

Og det er denne tankegangen, både gjennom avholds-, arbeiderbevegelsesidealer og protestantisk etikk, som gir utspillet av den typen Gule og andre har kommet med, og ikke "snikislamiseringen" som Frp-ere og så mange andre frykter.

Godhetslogikk
Gule gjør en bommert. For selv om mange muslimer følger Koranens påbud til punkt og prikke, så er det mange som også tenker at det er en sak "mellom Allah og meg". Altså det er ikke verdens ende å ta seg en halvliter i ny og ne.

Å kutte ut en viktig del av julebordstradisjonene for å tekkes en enkeltgruppe går da over fra velment godhetslogikk til logisk feilslutning. Akkurat som når UDI vil fjerne kors på potensielle nødmottak for at syriske flyktninger ikke skal bli krenket. Eller som i den evinnelige årlige nisseluedebatten hver forbaska jul. I tidene vi lever i, har jeg merket å bli spurt på 7Eleven om jeg skal ha burgerpølse og kjøttpizza fremfor pepperoni og grillpølse i lompe. Går man videre i samme spor, kommer vi fort ut på en farlig vei. 

Ja, det norske jule/pulebordsspektakkelet kan for mange virke som en helt annen verden. Som noe grotesk, fremmed og ekkelt. Men det greieste, tenker jeg, er å ta seg et glass vann og hånle litt sånn inni seg over oss fyllikers fanteri. Eller bare se en annen vei.