Lovlig valgt, men ingen representant for et genuint demokrati: Tyrkias statsleder Recep Tayyip Erdogan tviholder på makten, og bruker det mislykkede militærkuppet i juli til å øke sin egen maktposisjon, mener kommentarforfatteren, som reagerer på en tidligere publisert kommentar om samme tema.
Foto: Flickr

Når hybridregime forveksles med demokrati

I kjølvannet av det mislykkede militærkuppet i Tyrkia hadde Utrops nettutgave en kommentar som sammenlignet forholdene i hybridregimet Tyrkia med demokratiet Frankrike. Sammenligningen er og blir total skivebom.

Utrop nr. 30/2016 (11.08.2016)

Teksten som Christina Engestad skrev, kom på utrop.no 28. juli. Den inneholder sterke meninger, og gode poenger, men også en del misforståelser, som blant annet følgende:

1. "Ingen fordømmer angrepet mot Midtøstens eneste demokrati."

Jeg regner med at tekstforfatteren ikke har hørt om Israel? Om det venstreorienterte folkedemokratiske eksperimentet i Rojava (de frigjorte kurdiske områdene i Nord-Syria)? Om et irakisk Kurdistan som vokser økonomisk, og står frem som stabilitetens og sekularismens høyborg midt i en region med religiøs ekstremisme? Om folkestyret som i Tunisia vokste frem i kjølvannet av den arabiske våren, og hvor et islamistisk parti faktisk sørget for landets demokratiseringsprosess?

2. "Samlet bak lederen sin har de greid å hindre militærkupp i enda et muslimsk land."

Tenker man på de arabiske opprørene i 2011, kan de knapt kalles for "militærkupp" i begrepets rette forstand, selv om militæret har vært aktivt, blant annet i Egypt. Kuppet i Egypt i 2013, som har satt landet tilbake i demokratisk utvikling, kom som følge av Mohammed Morsis og Det muslimske brorskapets totale vanstyre etter at flertallet av egyptere lovlig valgte partiet inn i 2012.

3. "I flere dager i etterkant spekuleres det i om 'Erdogan vil bruke seieren til å øke sin autoritære makt'".

Kanskje det kan ses som spekulativt å stille dette spørsmålet, men det er legitimt å se nærmere på hvilke innstramninger et allerede autoritært og illiberalt regime vil ta initiativ til i kjølvannet av det mislykkede 15. juli-kuppet.

Les også: Hvorfor fordømmer vi ikke et kupp mot et demokratisk land?

Helhetlig må en se på utviklingen siden Erdogan og AKP først kom til makten i 2002. AKPs styre har vært positivt for økonomien i landet. Når det gjelder sivile og politiske rettigheter, har det gått motsatt vei, med stadig mer maktkonsentrasjon, ensretting, og press mot blant annet mediene. For de fleste av oss som ikke er blindet av sympatier for det ene eller andre styresettet, stemmer dette svært dårlig med begrepet "demokrati". Amnesty og andre internasjonale instansers beskrivelse gir heller grunnlag for en sammenligning med land som Zimbabwe, Kasakhtstan, Venezuela og Russland, enn med Tyskland eller Frankrike.

Å kritisere en stadig mer maktkåt statsleder, som har saksøkt 2000 personer for det han ser på som ærekrenkelse, og fengslet eller avsatt enda flere fra offentlig embede etter kuppforsøket, og gitt seg selv fullmakter som andre statsledere kan drømme om, er heller ikke "konspirasjon", eller "vestlig innblanding". 

Amnesty og andre internasjonale instansers beskrivelse gir heller mer grunnlag for en sammenligning med land som Zimbabwe, Kasakhtstan, Venezuela og Russland, enn med Tyskland eller Frankrike. "Konpirasjonen" som jeg ofte hører om ser jeg heller på som en forsvarstaktikk som ulike hybridregimetilhengere bruker aktivt, og som jeg kjenner igjen fra debatter om andre land i samme situasjon. 

Eksemplene er grove og mange, alt fra klappjakt på pressen, til forfølgelse av tyske komikere, til å vedta reaksjonære lover man knapt forventer av en NATO-alliert. Vedtas dødstraff i landet, kan man se langt etter fremtidig EU-medlemskap. Vi i det hele tatt snakker faktisk om en utvikling som var i full gang før det mislykkede kuppet, og som nå akselereres i kjølvannet av denne. Nå går også økonomien i revers for tyrkerne, noe som var hovedfaktoren for mye av Erdogans popularitet

Rosetog kontra heksejakt
Likevel er det sammenligningen med Frankrike og Tyskland som jeg reagerer mest på, og hvor jeg tenker tekstforfatteren har trukket den kanskje groveste feilslutningen.

For å ta det helt fra starten: Jo, det hadde vært forståelig om tyske og franske myndigheter hadde gjennomført sterke mottiltak i samsvar med sine to lands grunnlover om et tilsvarende kuppforsøk hadde skjedd der. En må likevel spørre seg om overtrampene hadde vært de samme. Ville man hatt den samme heksejakten, og angiverivirksomheten? Jeg tviler på det.

I Norge slo vi ring rundt demokratiet og gikk rosetog etter 22. juli. I Frankrike har man slått ring rundt de republikanske verdiene, selv om det har vært sterke debatter om terrorbeskyttelse. I Frankrike er det faktisk ennå lov å verbalt støtte hardbarkede islamister og være kritisk til landets krigføring i Midtøsten, selv etter tre katastrofale terrorangrep. Kreftene rundt Front National og ytre høyre er de som ønsker seg innstramninger i tråd med "tyrkisk modell", og på tvers av demokratiske spilleregler. Støtter man åpent kurdiske separatister eller Gülen-bevegelsen i Tyrkia i disse dager, så vil man risikere ikke å se dagslys på veldig lenge.

Handler om styresett
Som tekstforfatteren påpeker, har det vært aksjoner i landet som svar på terrorangrepene. Dette er jo i henhold til lands og staters selvforsvarsrett. Styrket forhør hører med som en del av denne antiterrorkrigen, men ennå har jeg til gode å se franske kampfly bombe forstedene i Paris eller Marseille hvor de fleste islamistsympatisørene i landet har sitt tilholdssted.

Sist et militærkupp rammet et vest-europeisk demokrati, var i Spania i februar 1981. Landet var ennå i en overgangfase og led under en ustabil politisk situasjon med maktvakuumet som oppsto etter 37 år med Francos fascistiske diktatur. Her vant demokratiet frem. Offiserene med høyreekstreme sympatier, som sto bak kuppet, ble fengslet og fikk sine dommer i henhold til landets nye demokratiske grunnlov fra 1978. Året etter ble landet NATO-medlem, noe som (både på godt og vondt) har sørget for spanjolenes sikkerhet som randsoneland i Europa.

Når alt kommer til alt, er det et hav av forskjell mellom demokrati og hybridgregime. Uansett hvor lovlig valgt dette enn måtte være.