I en video som nylig ble lagt ut på YouTube, antyder leder i Islam Net Fahad Qureshi at han er motstander av sekularismen. Han angriper han blant annet navngitte norske muslimer fordi de, slik han ser det, vil ha en sekulær samfunnsutvikling.
Foto: Skjermdump/YouTube

Derfor bør religiøse støtte sekularisering

Sekularisering er et ofte misforstått begrep, men at det vil være en fordel for religiøse minoriteter med sekularisering, er det liten tvil om. 

Utrop nr. 34/2016 (06.09.2016)

"Begrepet sekularisme viser til en moderne politisk doktrine eller ideologi som vektlegger et skille mellom stat og religion. Dette innebærer at statsborgernes religiøse eller livssynsmessige overbevisninger er en privatsak."

Slik innledes artikkelen om sekularisme i Store Norske Leksikon. Sekularisering beskriver dermed en prosess der sekularismen får stadig bedre fotfeste. På grunn av amerikaniseringen av språket, og til dels religionsdebatten, har det så smått begynt å spre seg en misforståelse om at sekulær er det samme som "antireligiøs". (På amerikansk engelsk kan ordet også bety ikke-religiøs, dog ikke antireligiøs, selv om enkelte debattanter i USA later til å tro det). 

Men hvordan kan sekularisme være en fordel for de religiøse? Det kan høres selvmotsigende ut at troende skal gå inn for at religiøse argumenter skal forbeholdes privatsfæren. Men ser man nærmere på hva religion egentlig er, gir sekularismen som program mer mening. 

Typisk sapiens
I den internasjonale bestselgeren "A Brief History of Humankind" (som kom på norsk tidligere i år under tittelen "Sapiens") avlegger den israelske historikeren Yuval Noah Harari religionen flere visitter. Mye kan sies om presisjonsnivået i boka ellers, men den store styrken til Harari er at han evner å se historien i fugleperspektiv – han trekker de virkelig lange linjene. Det gir ham blant annet muligheten til å se religionens rolle fra en ny vinkel. 

Ifølge Harari har religionen vært en av de viktigste sammenbindende kreftene i menneskets historie. Mennesket skiller seg fra andre dyr ved at vi har evnen til å finne opp, tro på og knytte vår lojalitet opp mot store fortellinger som religioner og ideologier. Dette er selve grunnlaget for at vi kan føle samhørighet med mennesker som vi ikke kjenner, i motsetning til f eks sjimpanser, som holder seg til sin egen lille flokk og er helt uinteressert i skjebnen til andre flokker. (Et unntak er når det gjelder å sloss om territorium, men da er hensikten alltid fiendtlig). Mennesket skapte etter jordbruksrevolusjonen by(stat)er og etter hvert imperier som ble holdt sammen av lojaliteten folk følte overfor sine "brødre og søstre" i troen. (I dag er det gjerne nasjonen som får brystet vårt til å svulme og gjør oss villige til bokstavelig talt å gå i krigen for folk vi aldri har møtt.)

Et skjørt samfunn
Men hvordan passer religionen som sosialt bindemiddel inn i dagens moderne, flerkulturelle Norge? Heller dårlig, om vi tar Hararis syn på religion på alvor. Alle samfunn er skjøre, nettopp fordi de baserer seg på forestilte sosiale ordener og hierarkier, skriver han. Det finnes ingen objektive sannheter om hvordan et samfunn skal organiseres. Skal samfunnet hindres i å falle fra hverandre, er vi avhengig av at et stort flertall av borgerne tror på samme fortelling om hvilke verdier som gjør samfunnet vårt til et godt samfunn å leve i.

Ingen religion, selv ikke Den norske kirkes moderniserte protestantisme, er i stand til å produsere en slik fortelling i dag, er min påstand. Minoritetsreligionene er det selvsagt i enda mindre grad. Religionene har utspilt sin rolle som bindemiddel i samfunnet. De fungerer allerede i dag i praksis som private livssyn som gir det enkelte individ en følelse av mening og fellesskap, men fellesskapet er da oftest den lille, lokale menigheten, evt et internasjonalt fellesskap av troende rundt om i verden. Og enda viktigere for minoritetenes del: Insisterer man på at den religionen man selv tilfeldigvis tror på, er den beste og eneste rette som grunnpilar i samfunnet, inngir man seg samtidig på en logikk der den sterkeste stikker av med hele gevinsten. I dette tilfellet er gevinsten retten til å definere den store fortellingen som skal gi oss alle en følelse av å tilhøre samme fellesskap. Det sier seg selv at dette er en farlig vei for minoriteter. Den liberale rettsstaten har på sin side allerede i dag gode prinsipper og ordninger som sikrer religionsfriheten, altså individets rett og mulighet til å tro på og tilhøre den religionen man selv måtte ønske. 

Splittende 
Følger vi Hararis definisjon av religion, vil religioner  som i dag har ambisjoner om å skape en sammenbindende fortelling for et helt samfunn faktisk oppnå det stikk motsatte. I en tid preget av individualisme, menneskerettigheter og et stort etnisk og religiøst mangfold, vil en religiøs bevegelse som har som mål om å omfatte alle borgere i et land med nødvendighet føre til splittelse, ikke enhet. Bare tenk deg hva som ville skje hvis Den gresk-ortodokse kirken, Islam Net eller norske buddhister plutselig fikk det for seg at de kunne by på en felles identitet for alle nordmenn. (Når det gjelder Islam Net, tyder enkelte uttalelser på at de mener akkurat det.)

Nei, i det moderne Norge er fortellingene om demokrati og humanisme (i vid forstand) som har mest å gi. En felles identitet er mulig å skape, men den må hvile på et verdifellesskap som er sekulært og som utformes av alle borgerne i åpen meningsutveksling, uten religiøse argumenter. I den grad religiøse argumenter skal fungere som utgangspunkt når vi sammen meisler ut en norsk identitet for fremtiden, må de formuleres på en slik måte at de er allment tilgjengelige gjennom fornuften. "Gud har bestemt at hviledagen skal holdes hellig" er et typisk eksempel på et utsagn som ikke lever opp til det kravet. "Gud vil at kun mann og kvinne skal leve sammen i et ekteskap" er et annet. 

Norge er allerede preget av verdier og felles fortellinger som det er verdt å styrke og som alle kan føle at de tar del i. Religionene har bare en perifer rolle å spille i denne sammenhengen.