Foto: Arkiv.
Foto: Henrik Kreilisheim

En forsvarstale for Amal Aden

Hun bryter tausheten. Og derfor trues Amal Aden med hat.

Utrop nr. 42/2016 (01.11.2016)

Norsk offentlighet anno 2016. I et intervju med Nettavisen forteller den norsk-somaliske samfunnsdebattanten Amal Aden om hatet og truslene som møter henne etter å ha skrevet en kritisk kommentarsak, som mange i det somaliske miljøet i Norge tar tungt.

– Mobilsvareren min var stappfull av meldinger i går. Det var mye hat. Meldinger om at jeg bør steines, brennes, skytes og gruppevoldtas. "Det du skriver er ikke sant", skriver noen. Andre truer meg, og sier at de vet hvor jeg bor, sier Aden til Nettavisen.

Hun poengterer videre at det kanskje er verre med meldingene som kommer fra de mer moderate stemmene:

– Meldingene og telefonene jeg har fått fra ressurssterke somaliere, hvorav noen av dem venner av meg, som gjør meg bekymret. De følte det jeg skrev var krenkende, og sa de var irritert og skuffet over meg. De sier at de også vet om problemene, men at de ikke ville skrevet om det. I stedet ville de beskyttet miljøet, og mener jeg burde gjort det samme. De mener jeg er illojal.

Når beleiringsmentaliteten seirer frem
Jeg gjentar. Norsk offentlighet anno 2016. Et sted hvor det å mene på tvers av konsensus i enkelte debatter gjør at man havner på feil side, og blir til lett bytte. Hvor trusler er blitt hverdagen, og hvor enkelte stemmer har måttet ta, til dels, ytterliggående forholdsregler for sin egen sikkerhet. 

Amal Aden er en av disse stemmene. Hun tør der mange tier. Hun bryter opp en konsensus som binder de mest hatske til de mest moderate stemmene blant somaliere. Forskjellen på motbøren hun møter, ligger i formen. Noen går hatsk frem, mens andre bruker en mer pseudo-intellektuell tone. Men den røde tråden, konsensusen er den samme. "Vi er under angrep av storsamfunnet". "Forsvar miljøet, for alt annet er svik".

Tankegangen kan både knyttes opp til ulike minoritetsmiljøer, og til andre miljøer som ikke er det (f. eks. MC-gjenger og ekstreme kristne sekter). Tilhørigheten er det viktigste, og lojaliteten likeså. Kritikk, eller internkritikk, blir gjenstand for sterke reaksjoner og sanksjoner. For Aden og andre "internkritiske" stemmer, blant annet eks-muslimer (ateister med muslimsk familie- eller landbakgrunn), er den milde straffen sosial ekskludering, personangrep. Fra dette stadiet er veien til skrevne trusler og fysisk vold dessverre ofte alt for kort.

Fra gruppepsykologien har man det engelske begrepet "siege mentality" (beleiringsmentalitet). Flere har definert dette som en "tilstand som oppstår innad i en gruppe når den føler at den blir angrepet av alt og alle fra utsiden". I Adens tilfelle har beleiringsmentaliteten i eget miljøet seiret, men hun står fjellstøtt. Og det er svært viktig at hun fortsetter å gjøre. Tross alle nedlatende formaninger og voldtektstrusler, både her i Norge og fra diasporamiljøer utenfra.

Stemmene som ikke kan ties
Nyansene og meningsmangfoldet er enormt fra en intern systemkritiker som Amal Aden til islamismekritikere som Lily Bandehy, Shakeel Rehman og Cemal Knudsen Yucel, til de "skamløse jentene" Sofia Srour og Nancy Herz. Men kampen deres har mange likhetstrekk, særlig når det handler om å bidra til en mer nyansert offentlighet blant nordmenn med familie- eller innflytterbakgrunn i et annet land. Å kunne se konflikter fra flere synspunkter, og bidra med ulike og varierte løsninger i det flerkulturelle Norge, er et viktig formål. Og da er man nødt til å fremvise alle sider ved dette samfunnet, også de negative, for at man skal kunne faktisk bidra til fremveksten av et godt flerkulturelt Norge.

Til tross for det til tider truende og søplete debattklimaet som de progressive og korrektive stemmene må tåle, er jeg er optimist. Selv om kampen for de interne systemkritikere ofte kan føles ensom. Selv om jeg kan være dørgende uenig i det de skriver, så forsvarer jeg fullt ut disse stemmenes rett til å skrive om, avsløre og problematisere. Uten andres nedlatenhet, innblanding eller trusler.

Amal Aden er kanskje den mest ståltøffe samfunnsdebattanten vi har. Og så lenge ukulturen som skjer på innsiden får fortsette, så lenge regressiv venstreside fornekter probleme, eller overlater debattrommet til ytre høyre, så vil det være behov for ikke bare én Amal Aden, men flere. Mange flere.