Kutter vi ut statsstøtten helt, vil norske islamske menigheter vende seg mot saudisk finansiering, og dermed også følge den sterkt fundamentalistiske saudiske formen for islam. Kommentarforfatteren anser ikke dette som en god utvikling. Bildet er fra Kastriot-moskéen i Kosovo, som er finansiert av saudi-arabere.
Foto: Wikimedia Commons

Støttekutt vil gi mer salafisme

Staten bruker over to milliarder kroner i året på religiøse trossamfunn, og nå må støtten avvikles, mener Nettavisen-redaktør Gunnar Stavrum på lederplass. Jeg tenker dette vil gjøre vondt verre.

Utrop nr. 06/2017 (14.02.2017)

Skilsmissen mellom Den norske stat og Den norske kirke fra og med 1. januar har lagt nye premisser, også for minoritetsreligiøse samfunn.

USA-modellen, der religion er privatsak og at staten ikke skal blande seg inn i hva folk skal tro, gjelder også finansiering. Når medlemmene i et religiøst samfunn får friere tøyler over sin økonomi, så medfører dette også større autentisitet og autonomi for det enkelte samfunnet. Friere tøyler til å mene det de vil, og til å tro slik man mener man skal tro.

Eksemplet statsmoské
Når Nettavisens redaktør går inn for å avvikle statsstøtten, noe han får politisk støtte for fra et bredt spekter, fra Frp til SV, så sier jeg meg litt enig.

I en ideell verden burde og kunne religiøse samfunn preke og omvende for egen regning, uten at staten blander seg inn økonomisk. Problemet er at ute i den store verden har man ikke samme forholdet mellom stat og religionssamfunn. Særlig gjelder dette majoritetsmuslimske land, hvor religionen ikke bare handler om å tro, men om å forme et samfunn. Hvor religionen ikke bare er fredagsmoskeen, men en samfunnspilar, som har politiske og juridiske funksjoner.

Tyrkernes moderne statsfar, Kemal Atatürk, skjønte dette ved dannelsen av den moderne tyrkiske staten. Landet har dinayet-systemet (som stammer fra Ataturk), som i praksis medfører opprettholdelsen av en "statsmoskè". Det tyrkiske systemet er og blir det som likner på det nå skrinlagte norske statsreligiøse systemet. I Tyrkia er det så inngrodd og fungerer så godt at selv Tyrkias nåværende sterkt religiøse statsleder Erdogan ikke ser det som noen prioritet å røre. Foreløpig.

Nødvendig onde
Tidligere støttet jeg det synet som Stavrum og hans meningsfeller fremhever. Men nå ser jeg statlig finansiering av religiøse samfunn som et nødvendig onde.

Årsaken mener jeg er helt grei: Kutter man helt ut støtten til islamske trossamfunn så vil vi stå i fare for å skape mer fundamentalisme i Norge. 

Sist høst skrev vi i Utrop om funn som kunne vise til tyrkisk, saudi-arabisk og iransk innblanding i religiøse islamske samfunn i Norge. Kongeriket Saudi-Arabia, som praktiserer den kanskje mest reaksjonære formen for islam i verden, har også en lang historie med moskèfinansiering for å fremme sine interesser i utlandet, blant muslimske diasporaer og innelandske islamske miljøer. Formålet er å fremme saudisk statsmakt, saudisk økonomisk makt og saudiske verdier i utlandet.

Nå som islam er en av de raskest voksende religioner i Norge, vil saudiske øyne rettes mot Norge den dagen man skulle finne på å fjerne all støtte til islamske trossamfunn. Kutter vi statsstøtten fullt ut, ligger det et potensiale for at muslimske menigheter kan føle det nødvendig å søke om saudisk pengehjelp, og vi kan få en eksplosjon i moskeer som preker en reaksjonær, ultrakonservativ og ekskluderende form for islam i Norge. Vi vil få flere menigheter som blir nødt til å følge salafisme og ultrakonservativ islam. Også andre majoritets- og minoritetsreligiøse samfunn vil kunne bli fristet til å ta imot penger fra aktører med en agenda. Noe som igjen vil skape dypere skiller, istedenfor å bygge flere broer. 

En må spørre seg om dette på noen som helst måte vil bidra til en positiv samfunnsutvikling. Jeg tror svaret gir seg selv.