Når det går trådt med den vestlige verden flokkes folket rundt populistiske ledere, som blant annet USAs president Donald Trump, mener kommentarforfatteren.
Foto: Gage Skidmore

Trumpifisering

Jeg har med undring vært vitne til hvordan mange oppegående og intelligente mennesker ser opp til Trump og gleder seg til de neste fire årene med ham som den 45. presidenten i USA. 

Utrop nr. 06/2017 (14.02.2017)

Når jeg sier undring, så er ikke det ironisk ment. Jeg har virkelig forsøkt å forstå hva det er som har fascinert dem som støtter Trump.

Shahram Shaygani er leder for Senter for Sekulær Integrering (SSI). Han kom til Norge i 1988 som asylsøker fra Iran. Han er utdannet lege fra UiO, spesialist i psykiatri, rus- og avhengighetsmedisin og utdannet psykoanalytiker.
Foto: Claudio Castello

Hvorfor er det slik, spør jeg meg selv? De ser jo det jeg ser, alle de impulsive og nedlatende kommentarene, all den merkelige atferden, måten han omtaler sine motstandere på, måten han ser på verden.

Det kan umulig være bare den underholdende delen med den 45. presidenten av USA som fascinerer dem som støtter ham. Det må være noe mer, noe som er forførende godt.

Når målet er viktigere enn middelet
Det er vel ingen tvil om at en del av dem som støtter Trump, hører til den gruppen som ser rødt når de hører ordene islam, innvandrere, flyktninger og Midtøsten. Jeg leser i sosiale medier at en del av dem som støtter Trump, samtidig skriver at «Islam er en fascistisk ideologi», «Islam er den verste ideologien», «Islam som er uforenlig med demokratiet», «flyktningproblemer» osv. Her gir Trump et håp om at det endelig kommer en som skal hjelpe oss med å bli «kvitt» problemet. Det spiller ingen rolle hvem Trump er, saken er viktigere. Dette håpet finnes ikke bare hos europeere eller amerikanere, men også en del islamkritikere som kan gå så langt som å erklære Trump som den sekulære helten, mannen som skal redde kvinner fra islamsk undertrykkelse.

Følelsenes rolle
Det er likevel fullstendig arrogant å stemple dem som støtter Trump som dumme eller naive. Det er mange intelligente mennesker som har knyttet håp til Trump. Mange av dem jeg har snakket med, liker ikke Trump som person, men er håpefulle og ser et forbedringspotensiale i hans politikk. Jeg har mine mistanker om at da Trump varslet i sin valgkampanje at han skal gjøre USA stort igjen, så hører en god del av hans europeiske støttespillere dette isteden: Vi skal gjøre Vesten stort igjen. Vesten som er i krise og noe drastisk må skje.

Vestens nedgangstid, hjelpeløshet, frykt og frustrasjon
I mitt stille sinn har jeg spurt meg selv mange ganger; opplever Vesten, som en sivilisasjon, en nedgangstid? Ikke bare økonomisk, men også kulturelt? Kan det være slik at den europeiske borgeren har følt seg som et hjelpeløst vitne til denne nedgangen? Kan man tenke seg at innvandring, spesielt fra de muslimske landene, forverret denne hjelpeløsheten, og skapte en frykt også hos europeere? Hva med den islamske terrorismen som har kommet inn i Vesten, spesielt i Europa? Og den uendelige flyktningstrømmen? Finnes det håpløshet og en frykt for å miste sin sivilisasjon, sin kulturarv og sin identitet i den europeiske sjelen? Har europeerne i tillegg gått med en frustrasjon inni seg som ble mer og mer forsterket da de opplevde at deres politikere i stor grad viste berøringsangst og unnvikelse for vanskelige temaer som handlet om muslimer, innvandring og kulturelle utfordringer i et multikulturelt Norge? Og blir den frustrasjonen enda verre når de som er bekymret for situasjonen og roper, opplever motstand fra andre europeere som uheldig stempler dem som rasister og islamofobe?

Trumpifisering
Når Vestens sjel på individuelt og kollektivt plan er preget av frykt, håpløshet og frustrasjon, er Vesten mest mottagelig for høyrepopulistisk tenkning. Dette har skjedd tidligere i historien og kan skje igjen. Trump aktiviserer hersker-arketypen som appellerer til makt, ledelse, suksess og seier. Sagt med andre ord, motgiften til frykt, håpløshet og frustrasjon. Trump for meg minner om fastfood-kjeden McDonalds. Det er enkelt, raskt, lett å begripe, smaker kanskje godt, men er i det lange løp skadelig. Trump representerer en reaksjon på en del vanskelige følelser på individuelt og kollektivt plan, men jeg har mine sterkeste tvil om at denne reaksjonen er den beste.

Opprinnelig publisert i Nettavisen-bloggen til Shaygani. Gjengitt i sin helhet på utrop.no etter avtale.