Foto: Kollasje/illustrasjon: Hira Noor

Lal mirch: Modige pakistanske kvinner

Staten Pakistan ble opprettet i august 1947 og året etter stod kvinnerettighetsforkjemper Tahira Mazhar Ali for den aller første markeringen av Den internasjonale kvinnedagen 8. mars i det nyopprettede Pakistan. 

Utrop nr. 10/2017 (14.03.2017)

Sterke og modige kvinner fra Fatima Jinnah til Benazir Bhutto, fra Mukhtaran Mai til Malala Yousafzai har alltid vist mot og jobbet for fremgang, velstand, fred og likestilling.

Pakistans grunnlov, som ble vedtatt av nasjonalforsamlingen 10. april og ratifisert 14. august 1973, anerkjenner likestilling mellom menn og kvinner og fastslår at det ikke skal være noen forskjellsbehandling på bakgrunn av kjønn. I 1975 deltok en offisiell delegasjon fra Pakistan i den første internasjonale kvinnekonferanse i Mexico, noe som førte til konstitueringen av ”Pakistan Women’s Rights Committee”. Etter at general Zia-ul-Haq styrtet den demokratisk valgte statsminister Zulfikar Ali Bhutto i 1977, igangsatte han en prosess med islamisering og innførte diskriminerende lovgivning mot kvinner. Han forbød kvinner å delta i, og å være tilskuere til sport. I tillegg annullerte han grunnleggende rettigheter garantert i grunnloven, inkludert retten til å være fri for diskriminering på grunnlag av kjønn.

Tahira Mazhar Ali var en marxist, og etter delingen av India meldte hun seg inn i det  pakistanske kommunistpartiet CPP. Hun stod for den aller første markeringen av Den internasjonale kvinnedagen 8. mars i Pakistan i 1948. Samme år ble hun arrestert og ble dermed den første pakistanske kvinnelige politiske fange. Hun var en av grunnleggerne av kvinneorganisasjon ”Democratic Women’s Association” i 1950 og ble organisasjons generalsekretær. Målet var å gjøre Pakistan til et demokratisk og sekulært land slik landsfaderen Quaid-e-Azam selv sa i sin første offisielle tale etter at staten Pakistan var opprettet. Hun var den første personen i Pakistan som koblet kampen for arbeidernes rettigheter med kampen for kvinners rettigheter. Hun protesterte mot hærens maktmisbruk mot sivile i daværende Øst-Pakistan i 1971. Hennes motstand mot diktator Zia-ul-Haq og hans kvinnediskriminerende regime førte til at hun ble fengslet, men hun fortsatte kampen for kvinners rettigheter og fungerte som mentor for Benazir Bhutto. For å øke motstanden mot general Zias islamisering samarbeidet hun med andre kvinnerettighetsaktivister og dannet ”Women’s Action Forum” (WAF) i 1981. General Zia påbød kvinner å tildekke hodet. Til og med nyhetsopplesere og hallodamene på fjernsyn måtte dekke seg til med hodeplagget dupatta. WAF-aktivister fikk nok da to burka-kledde søstre ble voldtatt i Karachi. I en spontan protest i Lahore brente aktivister som Nighat Khan, Lala Rukh m.fl. sine dupattaer. ”Vår handling var en protest mot at selv en burka ikke kan beskytte kvinner mens staten vil tvinge dupatta på kvinner”, sa den mangeårige kvinneaktivisten Nighat Khan. Tahira Mazhar Ali var moren til pakistansk-britisk forfatter, filmskaper og politisk aktivist Tariq Ali.

Sosiolog og økonom Begum Ra’ana Liaqat Ali Khan var økonomisk rådgiver for Quaid-e-Azam sin ”Pakistan Movement Committee”, og ble senere førstedame i Pakistan da hennes mann Liaqat Ali ble landets første statsminister. Som førstedame grunnla hun en landsdekkende kvinneorganisasjon ”All Pakistan Women’s Association” (APWA) i februar 1949 og lanserte flere programmer for kvinners utvikling i det nyopprettede Pakistan. Den ikke-politiske velferdsorganisasjonen, APWA hadde sitt utspring i  nødhjelpsarbeidet under flyktningkriser ved delingen av India, og har fungert som en katalysator for frivillighet for NGO-bevegelsen i Pakistan. Organisasjonens kjernefilosofi er utdanning, helse og kvinners myndiggjøring. Den er landets eldste og største NGO-organisasjon med frivillige kvinnelige medarbeidere fra alle trosretninger. Grunnleggeren av APWA Begum Ra’ana Liaqat Ali Khan var en av de mest betrodde økonomiske rådgivere for Zulfikar Ali Bhutto og hans folkevalgte regjering på 1970-tallet. Hun ble første kvinnelige guvernør i sørøstlig provins Sindh i 1973. Hun trosset militærets lov, Martial Law, ledet av hærsjef Zia-ul-Haq, og kritiserte hans islamske lover som var tydelig kvinnediskriminerende.

Grunnleggeren av Pakistan, Quaid-e-Azam, var kjent for å ha en positiv holdning til kvinner. Hans søster Fatima Jinnah var hans viktigste støttespiller og rådgiver. Hun spilte en vesentlig rolle i å sette søkelys på kvinners situasjonen i det nyopprettede landet. I et forsøk på å gjøre Pakistan demokratisk, utfordret hun landets første militærdiktator Ayub Khan i 1965. Qudratullah Shahab skriver i sin bok ”Shahabnama”, ”Frøken Jinnah ble beskyldt for å være en indisk og amerikansk agent av diktator Ayub Khan.” Hun kunne ha blitt første kvinnelig president av det største muslimske land i verden, men hærens maktmisbruk og valgfusk hindret det. Det amerikanske magasinet TIME skrev i sin utgave av 25. desember 1964 at Ayub Khan sier, ”De kaller henne nasjonens mor, da bør hun i det minst oppføre seg som en mor.” Hun døde 9. juli 1967 og til myndighetenes irritasjon deltok 600 000 mennesker i hennes begravelse i Karachi og ropte ”Lenge leve nasjonens mor, lenge leve Pakistan”.

Saeeda Waheed, et medlem av ”APWA”, begynte å jobbe for prevensjon når hennes hushjelp døde av et forsøk på å avbryte sin egen graviditet. The Family Planning Association of Pakistan nå kalt ”Rahnuma”, ble grunnlagt i Lahore av henne i 1953. Organisasjonen Rahnuma som betyr veiviser på urdu, var en av pionerne med å tilby familieplanleggingstjenester til ressurssvake og marginaliserte personer. Regjeringen lot seg inspirere av idéen til Saeeda Waheed og etablerte ”Ministry of Population Welfare”. Takket være hennes innsats, ble rådgivningsorganet ”National Board of Family Planning” etablert av general Ayub Khan i 1959 og kondom som prevensjonsmiddel ble lansert. Rahnuma har hatt mange oppturer og nedturer og er fortsatt aktiv i sitt arbeid for familieplanlegging.

Iransk-fødte Nusrat Bhutto var førstedame da hennes mann statsminister Zulfikar Ali Bhutto ble avsatt av daværende hærsjef general Zia-ul-Haq. Da fikk hun to valg; enten flytte til utlandet eller bo i Pakistan men holde seg unna politikken. Hun ble værende i Pakistan og fortsatte kampen for å gjenreise demokratiet. Under et folkemøte på Gaddafi stadion i kulturbyen Lahore 16. desember 1977 ble hun slått med køller av politiet. Senere ble hun arrestert mens hun var på sykehuset på grunn av hodeskader som krevde tolv sting. Da hennes mann ble henrettet i 1979 fikk hun ikke tillatelse av hæren til å delta i begravelsen. Hun var en medgrunnlegger av bevegelsen for gjenopprettelsen av demokratiet, MRD, som var en ikke-voldelig motstandsbevegelse mot USA-støttede general Zia og hans fundamentalistiske regime. I bevegelsens første uker ble 2000 mennesker arrestert og 189 drept av hæren.

Benazir Bhutto ble satt i husarrest da hennes far statsminister Zulfikar Ali Bhutto ble avsatt av hæren i 1977, men det hindret henne ikke i å starte en lang og krevende kamp for å gjenopprette demokratiet. Militærpolitiet sendte henne til fengsel i hennes hjemby Larkana, senere ble hun satt i isolat i Sukkur-fengselet. Etter seks års husarrest og fengsel, ga hæren etter for internasjonalt press og lot henne forlate Pakistan. I 1984 dro hun til Storbritannia der hun ble eksilleder av partiet Pakistan Peoples Party. Etter at militærloven Martial Law ble opphevet, returnerte hun til Pakistan 10. april 1986 for å starte en landsomfattende bevegelse for frie valg. Hun holdt et folkemøte på den historiske kjente plassen Minar-e-Pakistan i Lahore der hun talte til tre millioner mennesker som ropte i kor at diktator Zia måtte gå av. Det ble historiens største politisk markering. Det politiske presset mot hæren økte og i full panikk oppløste general Zia nasjonalforsamlingen igjen og avsatte sin egen håndplukkede statsminister Muhammad Khan Junejo i mai 1988. I august samme år ble general Zia selv avsatt for alltid av det som noen velger å kalle høyre makter. Dermed var det ingen hindringer for å holde frie demokratiske valg. Vestlige medier mente at en kvinnelig statsminister i Pakistan var utenkelig, men folket i Pakistan mente det annerledes og gjorde henne til verdens første kvinnelige muslimske statsminister. I en maktkamp ble hun avsatt i august 1990, men i oktober 1993 vant hun valget og ble statsminister igjen. I 1995 overlevde hun et forsøk på statskupp ledet av generalmajor Zahirul Islam Abbasi. Men senere ble hun anklaget for korrupsjon og avsatt av presidenten i 1996. Tre år senere forlot hun Pakistan, og etter åtte år i eksil i Dubai og London ga daværende statsoverhode general Pervez Musharraf henne amnesti for alle korrupsjonsanklagene. Hun returnerte da til Pakistan 18. oktober 2007. Samme dag forsøkte terroristene å drepe henne i Karachi. Men hun kom uskadet fra angrepet som drepte 136 mennesker. Uredd som hun var, fortsatte hun med sitt politiske arbeid. To måneder senere deltok hun i et valgmøte i Rawalpindi. Kort tid etter at hun hadde talt til hundretusenvis av fremmøtte ble hun drept.

Mukhtaran Bibi, kjent som Mukhtar Mai ble i 2002 utsatt for gjengvoldtekt etter ordre fra et stammeråd i landsbyen Meerwala i det sørlige Punjab. Faren hennes ble tvunget til å se på gruppevoldtekten som skulle gjenopprette æren til stammen hun og familien var medlem av. Hun lot seg ikke knekke av det og forbløffet hele verden med å stå oppreist. Hun tok saken til rettsapparatet og ga pakistanske voldtektsofre et ansikt. Hun er grunnlegger av kvinneorganisasjonen ”Mukhtar Mai Women’s Organization” som bidrar til å hjelpe utsatte kvinner. Daværende president, militærdiktator Pervez Musharraf, sa at kvinner som henne lar seg bli voldtatt for å komme seg til vesten. Men det hindret henne ikke i å bli en frittalende forkjemper for kvinners rettigheter. Hennes budskap til sine medsøstre er at ”Kvinner er ikke svake. Kvinner har et hjerte og en hjerne og kan tenke selv.”

Malala Yousafzai er internasjonalt kjent for sin kamp for jenters rett til utdanning og for sitt engasjement for å forbedre kvinners rettigheter i Pakistan. Hun ble født 12. juli 1997 i Mingora i nordvest Pakistan, og i en alder av elleve år begynte hun å skrive en blogg for BBCs utgave på urdu der hun kritiserte Taliban. Den 9. oktober 2012 ble hun skutt av Taliban mens hun var på skolebussen, men hun overlevde attentatet. Talibans attentat mot henne utløste en nasjonal og internasjonal strøm av støtte for Malala og hun ble den mest kjente tenåringen i verden. I ukene etter angrepet, signerte over to millioner mennesker en underskriftskampanje for retten til utdanning og nasjonalforsamlingen i Pakistan ratifiserte lov om retten til gratis og obligatorisk utdanning. Etter at hun ble operert og frisk fra skadene Taliban påførte henne, ble hun enda mer opptatt av kampen mot undertrykkelse av barn og unge og for alle barns rett til utdanning. Hun ble en global talsperson for millioner av jenter som blir nektet utdanning på grunn av sosiale, økonomiske, juridiske og politiske faktorer. I 2013 grunnla hun ”Malala Fund” med mål om å skape en verden der hver jente kan fullføre minst 12 års trygg og god skolegang. Fondet jobber for å forsterke jentestemmer og investerer i jenters utdanning gjennom innovative løsninger for å levere høy kvalitetsutdanning til vanskeligstilte lokalsamfunn rundt om i verden. I 2014 ble Malala Yousafzai som 17-åring den yngste mottaker av en Nobels fredspris noensinne.

Modige pakistanske kvinner har banet vei og oppnådd mye, men det er fortsatt enormt mye å sloss for. Jeg gratulerer alle med kvinnedagen og avslutter med en kuplet av Faiz Ahmad Faiz (1911 – 1984) oversatt fra urdu av Knut Kristiansen.

Tungt ruger
nattens blysvarte mørke.
Den time
da øye og hjerte blir fritt
den time er ikke kommet.
Bryt opp, la oss vandre,
vi er ikke fremme ved stedet for rast.

Opprinnelig lagt ut på Toni Usmans blogg, og gjengitt i sin helhet på utrop.no etter avtale.

Toni Usman er skuespiller og regissør, og har vært opptatt av politikk og kultur helt siden barndommen. Han ble oppnevnt av Kultur- og kirkedepartementet som styremedlem i Fond for utøvende kunstnere i perioden november 2006 til utgangen av 2010. Han har også vært redaksjonsrådsmedlem for marxistisk tidsskrift Mazdoor Jeddojuhd som utgis i Lahore.