Sprekker i anti-islamismefronten

Får ikke lenger linke til "visse nettsteder" eller poste "kronikker": Styret i Senteret for sekulær integrering (SSI) har lagt det som flere mener er et munnkurv. Lederpersonligheter som Sharam Shayghani og Shakeel Rehman mener denne formen for "no-platfoming" av tidligere "bed fellows" er nødvendig for å avklare eget ideologisk grunnlag og for å ikke miste definisjonsmakt over egen kamp for et sekulært og flerkulturelt Norge (Foto: Illustrasjon).
Foto: flickr.com
Senteret for sekulær integrering (SSI) profilerer seg selv nå som sentrister og kvitter seg med "fellow travellers" som de ser på som problematiske.  Kortsiktig kan det være gunstig, men langsiktig kan trekket vise seg å være ugunstig.

I løpet av de siste dagene har det vært en delvis offentlig skittentøysvask på sosiale medier etter at styreledelsen ved SSI, frontet av Shahram Shayghani og Shakeel Rehman har gått til det eksepsjonelle skrittet med såkalt “no-platforming” av nettstedene Rights.no, Resett og Document. 

Grunnen til no-platformingen gir de gode begrunnelser for. Rehman som er en av de mest kompromissløse islamkritikere i norsk samfunnsdebatt fremhever “en dehumaniserende retorikk” mot muslimer som årsak. At de overnevnte aktører går over til hat og konspirasjonsteorier sees på problematisk, og ifølge SSI-ledelsen går dette dårlig sammen med saklig kritikk av religionen islam og dens mest reaksjonære og undertrykkende overtramp. Å gi de overnevnte nettstedene og miljøene rundt disse fripass klæsjer med det man ser på som SSIs humanistiske, sekulære og pro-flerkulturelle profil. 

 
Foto : Privat

Slik jeg forstod det startet striden med styrevedtaket hvor no-platformingen ble bestemt. For de i SSI som var imot bestemmelsen virket den som en bestemmelse overfra og nedover og nærmest som en slags “påtvunget sensur”. For å bøte på dette, og ha en forhåndsklarert kommunikasjonell strategisk linje har SSI-styret gått inn for egen nettplattform, sekulaer.no. 

Rehman selv mener i en avklaring overfor utrop.no at man ikke skal ha ukritisk deling og publisering fra disse sidene, eller publisering av egne minoritetskritiske artikler.

– Vi kan dele fra dem men da må det være et kritisk blikk hvis de stigmatiserer minoriteter. Det er våre minoritetskritiske artikler vi ikke vil dele hos dem fordi det kan oppfattes som en bekreftelse og forsterkning av fordommer mot hele gruppen. Vi prøver nå å gå mot ekstremisme spesielt og skjerme uskyldige fra å bli satt i bås. Det er slik jeg håper vi blir forstått

Kontroverser og avklaringer
En av disse, en av de sterkeste feministiske stemmene i den anti-islamistiske fronten, er samfunnsdebattanten Shurika A. Hansen, har endt opp med å bryte sitt samarbeid med SSI. Hansen har publisert tekster på det alternative nyhetsmediet Resett, et av nettstedene underlagt “no-platformingen” fra SSI side. Norsk-somalieren sees av mange på som den regressive venstresiden i norsk samfunnsdebatt som svært kontroversiell grunnet det mange ser som “fraternisering med Frp og ytre høyre”. Hun har uttrykt sympati med innvandringsminister Sylvi Listhaug på et tidspunkt hvor Frp-statsråden sees på av enkelte som reinkarnasjonen av Lucifer. Og igjen hvor de som tar til motmæle kalles for “naivister og godhetsposører”.

 
Foto : Kvinnegruppen Ottar

Hansen og Rehman, som nå ligger på hver sin side av gjerdet etter SSI-vedtaket, har ironisk og paradoksalt nok begge opplevd å bli brunbeiset på samme vis.

Fra tilskuerplass har jeg hatt sjansen til å følge starten og veksten av grupper som SSI, Ex-Muslims of Norway og andre liknende organisasjoner. Mitt første subjektive inntrykk er at “no-platformingen” er en slags ideologisk avklaring på ståstedet. Et problem for den anti-islamistiske kampen blant sekulære muslimer, og humanister og ateister med muslimsk bakgrunn er lettheten for hvordan man kan miste definisjonsmakten i debatten som angår dem.

Anti-islamismen kan lett misbrukes av ytre høyre, slik anti-rasismen kan lett misbrukes av ytre venstre. Shayghani og Rehman har satt ned foten for dette, selv om det også skal være legitimt å diskutere formene for hvordan dette har blitt gjort. “No-platforming” i seg selv regnes også som kontroversielt, og i er i land som USA gjenstand for harde diskusjoner rundt ytringsfrihetens begrensninger. Her kan man si at SSI har valgt begrensning for å avklare egen posisjon. En sikringsstrategi som er forståelig. Integrering og innvandring har i de siste årene utviklet seg til å bli minefelt av en debatt, med stadige anklager, pekefingre og båssettinger. Hvor debattro er et luksus fremfor en selvfølge.
 
Foto : Studio Oscar, Lillestrøm

Skjedd tidligere
Liknende ting har skjedd tidligere, og kommer nok sikkert til å skje igjen. Kroneeksempelet skjedde i Storbritannia, i bruddet mellom anti-islamisten Maajid Nawaz (som selv tidligere var islamistisk ekstremist) og eks-høyreekstremisten Tommy Robinson. Begge samarbeidet i tenketanken Quilliam Foundation, som ideologisk og profilmessig sett står SSI nært. Et samarbeid som rett og slett ble for skjørt grunnet ideologiforskjellene. Bruddet ble kompromissløst og til tider brutalt, men begge ser ut til å ha overlevd det hele. Nawaz fortsetter kampen mot islamismen på egne premisser, mens Robinson har falt i folden til alt right-bevegelsen, og er nå journalist-aktivist i canadisk-baserte The Rebel.

Avklaringen fungerer godt på kort sikt. Lenge har man lurt på hva en gruppe som SSI egentlig står for. Nå vet man det. Men i en langdryg ideologisk batalje med grupper som regressiv venstre, alt-right og vestlig islamisme så stiller man svekket ved å stå på hver sin kant. Offentlig ordskifte er for tiden så polarisert at man i visse tilfeller er nødt til å inngå kompromisser, avtaler og svelge lite velsmakende kameler. Samfunnsdebatt er blitt sin egen form for realpolitikk.

Jeg synes personlig at det er trist at fritenkende stemmer, som egentlig er grunnleggende enige om  blant annet humanistisk grunnsyn og frihet fra religiøs undertrykking, skal atskilles på denne måten. Når retorikk og ideologi skal føre til så sterk frakturering, og folk ikke lenger kunne føre samme kamp.

Konklusjonen er at vi har per dagsdato ikke lenger har en enhetlig anti-islamistisk felles front i den norske samfunnsdebatten.