Foto: Derek Mindler
Regjeringen har i dag forsikret Stortinget om at det er trygt å returnere mennesker med avslag på søknadene til Afghanistan. Det lytter vi til.
Og med disse ordene ble en debatt, som egentlig aldri fikk lov til å bli en debatt, tilsidesatt. Hovedopposisjonen til Høyre-Frp-regjeringen, Ap og Senterpartiet, kjente sin besøkelsestid og lot de styrende styre i vei.
Oktoberbarna, afghanske ungdommer som fikk midlertidig opphold i Norge fordi de var barn. Ifølge norske myndigheter kan de sendes tilbake til Kabul når de fyller 18 år, selv om de opprinnelig ikke kommer fra den delen av landet.
Dette er også basert på observasjoner fra den norske regjeringen, som mener den afghanske hovedstaden er trygg nok. Utsendingene har skapt sterke reaksjoner fra stemmer som mener sikkerhetssituasjonen i hele landet er utrygg.
Norge blir aldri frihavn
Innvandringsminister Sylvi Listhaug (Frp) advarte for noen dager siden på det sterkeste mot å stanse retur av afghanere med avslag til hjemlandet. Hun fryktet mange unge afghanere ville komme til Norge, og at Norge kom til å bli et frihavn for disse.
Nå har Listhaug fått trumfet gjennom viljen sin. Og det er ikke fordi Norges politiske establishment bet plutselig på frykten hennes. Faktum er at returpolitikken når det gjelder unge afghanere er eldre enn både Listhaugs statsrådspost og lik-og-del-kampanjer på sosiale medier. Vi må huske at det var Arbeiderpartiet, i en rødgrønn regjering, som er hovedarkitekten bak den strenge linjen som Listhaug og Frp utfører med største selvfølge som om den var dens egen. At Ap og Sp ikke bød på noen omkamp om unge afghanske EMAer bør ikke overraske. Enigheten om dette temaet er så stort at også statsministeren mener det ville være “uklokt å stanse returene”.
Skulle returene blitt stanset ville dette ikke medført til noe frihavn. Veien fra Kabul til Oslo er lang, og nå lengre enn noensinne. Tyskland og Sverige har oppgitt “åpne grenser”-politikken. FRONTEX trapper opp. En afghansk EMA kan nå risikere i større å måtte sove i en parkbenk i Athen eller Sofia, enn at han havner på mottak i Finnmark eller Vestlandet.
Unge enslige afghanske menn som flykter er mindre attraktive enn noengang før. Men så er jo situasjonen i store deler av hjemlandet så desperat at selv en parkbenk i Paris er mer attraktiv enn å få en bombe i Kabul rett i fjeset.
Frihavnen fantes aldri. Kommer aldri til å finnes. Og slik kommer det til å bli.
