Foto: Statsministerens kontor
Etter å ha gjennomgått listen av statsråder og statssekretærer finner vi Venstres tyskfødte Rebbeka Borsch som eneste født utenfor Norge og samiske Anne Karin Olli (H) som den ene representanten for nasjonale minoriteter. Altså er det kun to av 69 statsråder og statssekretærer som har minoritetsbakgrunn, og ingen av dem har bakgrunn fra land utenfor Europa.
Norsk-tyrkiske Dilek Ayhan i Næringsdepartementet, og inntil nylig, norsk-pakistanske Laila Bokhari ved Statsministerens kontor (SMK) utgjorde den ikke-vestlige representasjonen i den første blåblå regjeringen. Fra før av har vi hatt representasjon i form av blant andre Himanshu Gulati (som statssekretær), og i den rødgrønne regjeringen var Lubna Jaffery Fjeld (statssekretær) og Hadia Tajik (kulturminister) representert.
Det er den praktiske politikken som bør telle. Ikke hudfargen eller bakgrunnen til politikerne.
Ved inngangen til 2017 kunne Statistisk sentralbyrå fortelle oss at andelen innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre var 16,8 prosent av totalbefolkningen. Hvis vi altså regner 2 av 69 blir andelen på 2,8 prosent. Men kan politkken reduseres til ren matematisk tenkning? Og til fokus på representasjonsmangel “i seg selv”?
– Hvitere enn snøkaoset
At ingen med synlig minoritetsbakgrunn har funnet plassen til maktens korridorer, har ført til reaksjoner på kommentarplass. Med rette.
Skoleringsansvarlig i AUF i Oslo, Mansoor Hussain, mener det er “trist og et tap for integreringsarbeidet at Frp, Venstre og Høyre ikke fant plass til noen med innvandrerbakgrunn i regjeringen”.
– Nå skal det jobbes for å inkludere flere flyktninger og innvandrere i arbeidslivet, slik at flere kan bli bidragsytere. Men la oss nå se på hvordan en regjering som er hvitere enn snøkaoset på Østlandet den siste tiden, skal fokusere på integrering, skriver han i en kommentar i Aftenposten.
Akhenaton de Leon, leder i Organisasjon mot offentlig diskriminering (OMOD) mente selv overfor VG at en ny “blendahvit” regjering vil være et helt feil signal.
– En såpass representasjonsmangel vitner om at få om ingen kandidater ble vurdert til statsrådsstillingene, kanskje med unntak av Venstres nestleder Abid Q. Raja, som sannsynglivis ble danket ut av Oslo-kollega Ola Elvestuen til statsrådsposten. Hadde Raja vært siddis eller bergenser, ville han mest sannsynlig ha sittet med et departement akkurat nå.
Rødt-leder Bjørnar Moxnes er også kritisk overfor regjeringssammensetningen i et NRK-intervju.
– Sammensetningen reflekterer ikke Norge anno 2018 så godt.
Arne Strand, som er politisk kommentator og tidligere sjefredaktør i Dagsavisen, reagerer kratftigere.
– Dette er den mest blendahvite regjeringen i Europa nå. Det er ganske hårreisende at de ikke klarer å finne én eneste statsråd og flere statssekretærer med flerkulturell bakgrunn i 2018, sier Strand til NRK.
Signaler og bieffekt
Vi må kunne se på hvilke signaler denne representasjonsmangelen sender ut. At ingen kommer inn i maktposisjoner, kan tolkes som at det “ennå er en lang vei å gå” for folk født i Norge av innvandrerforeldre, eller som selv kom hit fra et annet land.
Samtidig er ikke dette hele utfordringen. En må også være kritisk til rollen som gruppen “minoritetspolitikere” gis, hvor de nærmest må “typecastes” inn i en rolle som innebærer integrering og innvandring. Hvorfor kan vi ikke tenke utenfor boksen og se for oss statsråder med “annen hudfarge” på områder som eldre, miljø, næring, samferdsel og utenriks? Vi kommer ikke videre som mangfoldig samfunn før vi klarer å se for oss slike scenarier med selvfølgelighet.
Og for å snu på det hele: Vil integrerings- og innvandringspolitikken automatisk bli dårligere med Jan Tore Sanner eller Sylvi Listhaug i hovedrollene? En slik tankegang kan lett gli over i identitetspolitikk. For det er resultatene og tiltakene og utformingen av den praktiske politikken som bør telle. Får vi en god og rettferdig politikk som gagner flest mulig? Er statsrådene tilgjengelige for kritiske vurderinger av sin maktrolle? Jeg tenker dette går foran hudfargen og bakgrunnen til politikeren.
Representasjonsmangelen kan snus
En slik diskurs skal og bør kunne føres på generelle samfunnskritiske premisser. Representasjonsmangelen finnes ikke bare i politikken. Mangelen på sammenheng mellom liv og lære finnes også i næringslivet, og underholdningsbransjen, blant annet. Nylig ble det en stor sak at NRK laget en komediserie med utgangspunkt i et urbant miljø i Oslo, uten at man castet inn en eneste skuespiller med flerkulturell bakgrunn. Igjen ble det omstridte “blendahvit”-begrepet brukt på kommentarplass, helt ukritisk. Slikt er med på å avspore diskusjonen, nok en gang i identitetspolitisk retning.
En ting som diskusjonen rundt departementenes og regjeringens sammensetning viser, er at politikk ikke er matematikk. At tallet 16,8 prosent fra SSB ikke automatisk ikke betyr 16,8 prosent på Tinget eller i departementene og kommunestyrene. Historisk sett kan man lære av andre underrepresenterte grupper i politikken, som kvinnene, som kjempet seg frem til leder- og maktposisjoner. At man fokuserer på kvalitet fremfor kvantitet utelukker ikke at man skal fremme minoritetsrepresentasjon i politikken, og det også i viktige posisjoner som utøver makt og bestemmer over vanlige nordmenns hverdag.
Bildet av de tre partilederne som førte an i Jeløya-forhandlingene, og som ledet an prosesjonen på Slottsplassen, med like mange regjeringskolleger av begge kjønn, bør sette seg fast i netthinnen. Og være til inspirasjon for videre satsing. For at det kan bli flere “annerledesfolk”, på Tinget og i statsrådsstolene.
