Foto: Fotokollasje/Arkiv

Overdrevent om sprikende valgdeltagelse i Oslo

Når Oslos varaordfører Khamshajiny Gunaratnam påstår at variasjonen i valgdeltakelse er på over 40 prosentpoeng, er det en voldsom overdrivelse, skriver "Doremus Schafer" i dette innlegget.

Utrop nr. 08/2018 (22.02.2018)

På Dagsnytt atten tidligere denne måneden debatterte Oslos varaordfører Khamshajiny Gunaratnam sin kritikk av regjeringens mangel på medlemmer fra «andre etniske grupper». 

Gunaratnam debatterte mot nyutnevnt statssekretær Rebekka Borsch, som reagerte på at hun som innvandret tysker ikke ble regnet som fullgod «person med minoritetsbakgrunn».

Gunaratnam forsøkte å fremheve at hun ikke ønsket å fokusere snevert på «å telle antall etniske grupper i regjeringen», men ønsket å trekke opp en bredere debatt om ulike gruppers (under)representasjon, og eksemplifiserte dette med: «Ta for eksempel i Oslo: Det fins bydeler som har over 90 prosent valgdeltagelse, og bydeler hvor det er under 50 prosent valgdeltagelse. Hvem er det da som bestemmer når politikere blir valgt?«.

Og det er helt sant at valgdeltagelsen varierer betydelig fra bydel til bydel (grovt sett med høyere valgdeltagelse i vest enn i øst) – men når Gunaratnam påstår at denne variasjonen er på over 40 prosentpoeng, er det en voldsom overdrivelse.   

For det første bruker hun her tall som ikke er på bydelsnivå, men for enkeltkretser (som det er totalt 103 av i Oslo, mot 15 bydeler pluss sentrum). Og siden kretsene er mye mindre enn bydeler, er det adskillig større rom for ekstremverdier innenfor slike små utvalg. Kommunen oppgir at de har ingen valgdeltagelsestall på bydelsnivå tilgjengelig for siste kommunevalg, men ved kommunevalget i 2011 (der den totale deltagelsen riktignok var et par prosentpoeng høyere enn i 2015) var den laveste deltagelsen for noen bydel 53,2 % for Grünerløkka, mot 71,2 % (Vestre Aker) som høyeste deltagelse for en hel bydel – fortsatt en betydelig variasjon, men under halvparten av det spriket Gunaratnam presenterte.

Men heller ikke når vi ser på enkeltkretser, kommer vi opp i over 40 prosentpoeng forskjell ved ett og samme valg. I 2015 var det ganske riktig tre enkeltkretser (ikke medregnet sentrum/Rådhuset) som lå under 50 % deltagelse (med 47,88 % på Stovner vgs som laveste) – men de høyeste enkeltkretsene lå på 78-79 %, ikke «over 90 prosent» som Gunaratnam viste til.

Så hvor kommer tallet på over 90 % valgdeltagelse fra? Jo, dette tallet (90,53 % ved Engebråten skole) er den høyeste deltagelsen for noen enkeltkrets ved siste stortingsvalg. Men ved dette valget var selvsagt også den laveste kretsdeltagelsen mye høyere enn ved kommunevalget (64,29 % ved Stasjonsfjellet skole).

Da blir det en fullstendig ugyldig epler-og-pærer sammenligning å snakke om forskjellen mellom kretser i øst ved kommunevalg kontra vestlige kretser ved stortingsvalg – i hvert fall når formålet med sammenligningen er å slå fast at det er store forskjeller i hvor godt ulike velgergrupper er representert. Som flittig påpekt av valgforskere, er det et systematisk og velkjent fenomen at valgdeltagelsen (blant alle velgergrupper) er høyere i stortingsvalg enn i lokalvalg. Dette har mange grunner (nasjonale valg har større betydning for samfunnsutviklingen enn kommunevalg der politikerne uansett har sterkt begrenset makt, de får større og mer direkte dekning i media, de politiske uenighetene på kommunenivå vil ofte være mindre slik at det føles mindre viktig hvem som vinner, en del personer vil ha stemmerett i en kommune der de føler mindre tilknytning) – og det blir derfor helt forfeilet å inkludere denne typen variasjoner i et tall som skal demonstrere geografiske ulikheter i valgdeltagelse og innflytelse.

Forøvrig finnes det også andre grunner (som sjeldnere nevnes av valgforskerne, i hvert fall når de uttaler seg i media) til at valgdeltagelsen er lavere i lokalvalg, som ikke har noe å gjøre med varierende velgerengasjement fra valg til valg, men skyldes innebygde strukturer i regelverket for hvem som har stemmerett i de ulike valgene. I stortingsvalg er det utelukkende norske statsborgere som kan stemme – mens ved lokalvalg kan også utenlandske statsborgere stemme, så lenge de har vært bosatt i Norge i tre år. (Og for nordiske statsborgere er kravet enda lavere, de kan stemme selv med under tre måneders botid.)

Dette betyr at den totale velgermassen er vesentlig større ved lokalvalg enn ved stortingsvalg: I 2015 var det totalt 4,02 millioner personer med stemmerett i lokalvalget, mens det var bare 3,77 millioner stemmeberettigede ved stortingsvalget i 2017 – altså en reduksjon på 6,2 %, til tross for befolkningsveksten som hadde vært i mellomtiden. Og når valgdeltagelsen blant utenlandske statsborgere ligger vesentlig under majoritetsbefolkningen, så vil også lokalvalgdeltagelsen bli lavere – simpelthen fordi denne gruppen inngår i den totale velgermassen.

Denne lavere deltagelsen blant utenlandske statsborgere har mange naturlige forklaringer – noen av disse relativt nyinnvandrede personene vil ikke ha kapasitet eller forutsetninger til å sette seg ordentlig inn i valgkampen og de ulike partiene, andre vil simpelthen ikke ha interesse av dette fordi de regner med å flytte på seg igjen i løpet av såpass kort tid at valgutfallet uansett ikke vil påvirke dem stort. Og andre igjen kan være politisk engasjerte og informerte, men tar et bevisst valg om å ikke stemme fordi de anser at de har så flyktig tilknytning til landet at det blir galt av dem å utøve politisk innflytelse hvis de uansett skal utvandre igjen snart.

Og selv om noen sikkert (på samme måte som nordmenn) ville være mer engasjert i å stemme i et stortingsvalg, er det all grunn til å anta at denne gruppen også ville ha deltatt langt under gjennomsnittet dersom de hadde kunnet stemme i stortingsvalg. Men siden de ikke harstemmerett i stortingsvalg, og dermed ikke inngår i det totale velgerantallet, så trekker ikke alle disse utenlandske ‘sofavelgerne’ ned valgdeltagelsen for stortingsvalg slik de gjør for lokalvalg.

I Oslo var valgdeltagelsen ved siste kommunevalg (for hele byen) på 62,9 prosent  – men valgdeltagelsen blant norske statsborgere (beregnet på bakgrunn av anslag over valgdeltagelsen i ulike grupper) var på 67,3 % (mot 80,2 prosent deltakelse i siste stortingsvalg i Oslo). Det er altså fortsatt slik at hovedgrunnen til skillet er at flere velgere går til urnene i stortingsvalg – men 4-5 prosentpoeng av skillet kan tilskrives det blotte faktum at de utenlandske statsborgerne forsvinner ut av velgermassen når man beregner valgdeltagelsen i stortingsvalg, og har ingenting med at folk endrer adferd mellom ulike typer valg. Da blir det selvsagt enda mer misvisende å stille opp stortingsvalg mot lokalvalg som illustrasjon på dårligere representasjon på østkanten enn på vestkanten.

Så kan selvsagt Gunaratnam utmerket godt trekke frem at det fortsatt er store valgdeltagelsesforskjeller mellom ulike deler av byen selv om man korrigerer for både det ene og det andre, slik at argumentasjonen om ulikheter i representasjon står seg omtrent like godt ut fra de korrekte tallene. Men det burde være rimelig å forvente at byens varaordfører klarer å fremføre dette på en presis måte (når hun først velger å tallfeste det konkret). Og ikke minst er det litt skuffende og urovekkende at hennes rådgiver (etter å ha innrømmet og beklaget manglende presisjon) velger å fastholde at utsagnet om over 40 prosentpoengs forskjell ville vært gyldig og relevant dersom premissene hadde blitt forklart – istedenfor å erkjenne at det åpenbart ikke har noen relevans for dette temaet å sammenligne den laveste kommunevalgdeltagelsen med den høyeste stortingsvalgdeltagelsen, når en betydelig bit av dette simpelthen kommer av at velgere over hele byen har større tilbøyelighet til å stemme i stortingsvalg.

Opprinnelig publisert på Schafers blogg. Gjengitt i sin helhet på utrop.no etter avtale.