Holmliahistorier 1: En fortelling om to Nordstrander

Lytt til oss: Søndre Nordstand og Holmlia er, tross alle problemene, ganske ålreite steder å bo i, skriver Holmlia-beboer i dette innlegget (Foto: Illustrasjon).
Foto: Inge Knoff/Flickr
Det var en gang et etnisk homogent land helt øverst i fastland-Europas kaldeste venstre hjørne. 

Innbyggerne var hvite, blonde, høyreiste og blåøyde, lutter etterkommere av barske, kjekke, hårete vikinger. Norge, het landet. Og de som bodde der, var utelukkende etniske nordmenn.

Greit, det bodde endel samer der også. Ganske mange faktisk, langs kysten, i fjellet og i nord. Og samene var forsåvidt ikke etnisk norske. Antar jeg. For de var…lavere? Men århundrer med fornorsking hjalp litt på. Om man ikke lærer samisk på skolen, snakker man mer og mer norsk og blir…høyere?

Samene snakket i alle fall norsk i større og større grad, mer eller mindre frivillig, og ble dermed på en eller annen måte mer etnisk norske. Så da ble landet også mer etnisk homogent. Antar jeg.

Uansett, bortsett fra samene, var Norge helt etnisk norsk. Naturlig nok.

Greit, det var endel finner her og der også. Som nordmenn dro til Finland for å søke lykken eller gifte seg, dro finner den andre veien. Det er jo åpenbart. Man kunne jo ikke sette opp en sabla mur langs hele grensa, heller!

Og noen russere og kvener, selvfølgelig. Og noen fra Baltikum. Og svensker, men de snakket nesten norsk, så de teller jo ikke. Ville vel en etnisk svensk gjøre det etnisk homogene Norge mindre etnisk homogent norsk? Hæ!

Og dansker var det, selvfølgelig, men det er jo åpenbart. Norge var jo dansk i mange hundre år. Hele landet var etnisk dansk-norsk, så alle dansker som kom, var per definisjon etnisk norske, om de da ikke bare var etnisk danske siden de snakket dansk, men det gjorde jo også enhver etnisk norsk med ambisjoner.

Og via Danmark, eller direkte, kom det selvfølgelig tyskere og nederlendere og flamlendere og hanseater og andre germanere, jaja, det må man jo regne med. De etniske norske trengte jo noen med etnisk tyskklingende navn som var i stand til å utgjøre en slags overklasse med et minstemål av stil og eleganse. Jeg mener, man kunne jo ikke ha Jostein Austrbotn som teatermesén midt i hovedstaden!

Og det er påfallende mange vandrehistorier langs den lange kysten om spanjoler og portugisere og italienere som skal ha forlist og forgapt seg i lokale kvinner og…

Og irer! Etniske irer med rødt hår og etniske fregner! Og skotter og engelskmenn og ikke minst de opprinnelig etnisk norske etnisk islandske islendingene fra Island!

Ja ja ja, men bortsett fra de etnisk islandske, danske, svenske, finske, baltiske, polske, russiske, bøhmiske, mähriske, preussiske, tyske, nederlandske, engelske, skotske, irske, franske, italienske, spanske, portugisiske og greske menneskene, var Norge etnisk homogent norsk!

(Tatere teller ikke! Alle etniske må ha et eget land!)

(Og enhver tilbakevendende USA-amerikaner regnet seg uansett som etnisk norsk selv etter fire generasjoner i statene, så de teller heller ikke!)

Men så ble Norge en del av globaliseringen. Og ingenting ble noensinne det samme igjen.

Først kom det ungarere, tsjekkere og slovakere. Og det var jo nå én ting. Men så kom det tyrkere. Det kom marokkanere. Det kom pakistanere, herrejemini, som det kom pakistanere. Det kom vietnamesere, chilenere, syrere og iranere. Det kom folk fra Afghanistan, Somalia og Eritrea, og mange av disse med en annen etnisitet enn det landet de dro fra! De var ikke etniske afghanere, det var pashtunere, tadsjiker, hazaraer, usbekere, turkmenere og aimaqer.

Meget forvirrende for de etnisk norske nordmennene i det etnisk norske Norge.

Disse nye etniske utlendingene bosatte seg som alle andre innvandrede utlendinger har gjort til alle tider: nær andre utlendinger av omtrent samme etnisitet, på steder med muligheter til jobb og utsikter til et godt liv.

Med andre ord, de fleste klumpet seg rundt Oslo. (I likhet med de etniske norske nordmennene, men det er en annen sak.)

I 2016 hadde 59 prosent av Oslo-innbyggerne to norskfødte foreldre. Altså hadde 41 prosent hadde enten én eller to utenlandskfødte foreldre.⁠1 Nærmere halvparten.

(Eller fra andre tall: i 2000 var 19 prosent av Oslo-innbyggerne innvandrere eller barn av to innvandrerforeldre. I 2015 var tallet 32 prosent).

Men det er Oslo og det er Oslo. Mer konkret, det er Nordstrand og det er det eiendomsmeglereufemiserte Nordstrand. I nord ligger det egentlige Nordstrand, anerikt, ærverdig, med villahus og velfriserte hager. I sør, rett på den andre siden av den lille bekken Ljanselva og et skogholt, ligger det andre Nordstrand, Søndre Nordstrand, med lavblokker og halvgamle byutbedringsprosjekter. Det føles aldri tilfeldig at man kjører ned fra Nordstrand til Søndre Nordstrand, ned til den alltid småkaotiske tyrkersjappa på Hauketo.

I bydel Nordstrand har 74 prosent av innbyggerne to norskfødte foreldre. I bydel Søndre Nordstrand er tallet 37 prosent, og på Bjørnerud er tallet bare 24 prosent.

Det tilsvarende tallet for barn er 70 prosent på Nordstrand (77 prosent på Bekkelaget) og 23 prosent i Søndre Nordstrand (ni prosent på Bjørnerud).

Selv mellom to tilgrensende delbydeler er det til dels store forskjeller: Delbydelen Ljans (Nordstrand) lengste grense sørover er mot delbydelen Holmlia Nord (Søndre Nordstrand), men de er nesten som to ulike verdener.

Hvis Oslo-gjennomsnittet settes til 100, har Ljan 50 fattige og Holmlia Nord nesten 150. Ljan har ca 60 i lav utdanning, Holmlia Nord ca 140. Ljan ca 80 i redusert funksjonsevne, Holmlia Nord nesten 150. Og like fullt er Holmlia Nord bedre enn gjennomsnittet i hele bydel Søndre Nordstrand på sju av åtte områder, mens Ljan er helt gjennomsnittlig for bydel Nordstrand.

I 2016 var snittinntekten i Søndre Nordstrand nesten 340.000. I Nordstrand var den 493.000. 150.000 kroner høyere. Personer med bare grunnskoleutdanning tjente 294.000 i Nordstrand. I Søndre Nordstrand tjente de med like lang utdanning 245.000.

Så Søndre Nordstrand må være et høl? Tja, man googler «Holmlia» nå i april 2018 og hva får man?

*Politimesteren: – Det er ingen «quick fix» på problemene på Holmlia

*Politimesteren: Gjenger slåss om «revirer» på Holmlia

*SV mener Holmlia-skyting viser et akutt problem

*Amanda (16): – Vi har ingen Holmlia-ungdommer å miste

*Mann skutt flere ganger på Holmlia i Oslo – ingen pågrepet

Googler man derimot Nordstrand, eller Ljan, eller Bekkelaget, dukker det bare opp villaer til salgs, diverse firmaer, sportsklubber og en eller annen etnisk norsk overlege med mange etnisk norske barn. Lutter idyll.

Og bor man i dette området, på Holmlia eller Søndre Nordstrand, må man vel ha tatt feil valg i livet, ikke sant? Det må man da?

Jeg bor her. Og jeg har møtt den holdningen mange ganger andre steder i landet: Holmlia, ja, der alle utlendingene bor — og de få nordmennene som er igjen, er rasister eller på vei til å bli det. Der gjenger skyter hverandre for fote og det lukter rar mat og damene går med skaut og sjal og slør og hijab og det som verre er. Der! Bor du der! I det hølet! Du vet det alltid er plass her ute på landet, ikke sant? Når du innser at det er best å komme seg vekk?

Hah!

La meg gi deg et tall: Andelen unge med depressive symptomer i Søndre Nordstrand er 17.8 prosent. I Nordstrand er den 18.1 prosent. Jepp. Det er litt mindre deprimerende å være ung i Søndre Nordstrand. (I Ullern, forresten, har nesten en tredel av alle unge med to utenlandskfødte foreldre depressive symptomer!⁠ Men det er en annen historie.)

La meg gi deg et annet tall. De siste 12 månedene har ca 37 prosent av ungdom vært tydelig beruset på Nordstrand. På Søndre Nordstrand er tallet snaut 20 prosent.

La meg gi deg flere tall. Færre unge har angst på Søndre Nordstrand. (sju mot åtte prosent). Det brukes mindre hasj her (sju mot ni prosent), De voksne krangler mindre med hverandre (14 mot 16 prosent), og med barna (17 mot 21 prosent), De unge har litt bedre selvbilde på Søndre Nordstrand (79 mot 80 prosent).

Og ikke minst: Søndre Nordstrand er den klart minst støyutsatte bydelen av dem alle.

Ja, bydelen har sine problemer. Jeg har nevnt noen av dem allerede. Men det er en fin grense mellom å krisemaksimere og å rosemale: at Søndre Nordstrand trenger et områdeløft, betyr ikke at de som bor her ikke skal føle seg stolte over lokalmiljøet. At det har vært en og annen krigsoverskrift i avisene, betyr ikke at man skal glemme alle de små notisene som hverdagen tross alt består av.

At google nører opp under utenombygdingers fordommer, betyr ikke at det er disse fordommene som skal være sannheten om området, eller engang ha en fremtredende plass i den virkeligheten man lever i her.

Det var engang et etnisk homogent land, begynner enkeltes fortelling om Norge. Det var engang en gullalder. Og i forlengelsen: det er nå enkelte områder av enkelte byer som er det motsatte av gullalder, en billig tinnalder eller enda verre, en alder for forfall og kollaps. Som Holmlia.

Det er piss. Denne tiden og denne plassen er som alle andre tider og plasser: den beste av alle, den verste av alle. Vi som bor her og nå, burde ikke la oss rottefange av slike undergangsfortellinger.

Holmlia har problemer. Holmlia er fantastisk. Søndre Nordstrand trenger midler for å bedre lokalmiljøet. Søndre Nordstrand har det beste lokalmiljøet på denne siden av Elysion.

Det er for mange som tar seg av den negative siden. Det er for mange som ikke vet bedre.

Her på Holmliafortellinger vil det ramses opp motvekter til marken kneler. Holmlia, Søndre Nordstrand, er fabelaktig. Nemlig.

Kilder:

https://www.oslo.kommune.no/getfile.php/13201685/Innhold/Politikk%20og%20administrasjon/Statistikk/Faktaark%20bydelene%202017/14%20Bydel%20Nordstrand.pdf

https://www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/innvandrere-pa-oslo-kartet

http://statistikkbanken.oslo.kommune.no/webview/