70 år etter at de først flyktet er palestinerne et folk som fortsatt befinner seg i eksil, er tonen fra samfunnsdebattant Eddie Whyte.
Foto: Privat

Norge må være sitt ansvar bevisst

Dødstallene fra Palestina bekrefter det vi allerede vet – dette er ingen konflikt mellom to
likeverdige parter.

Utrop nr. 22/2018 (31.05.2018)

Ifølge FN er over 110 ubevæpnede palestinere drept og 13 000 skadd i løpet av 6 uker - inkludert kvinner, barn, journalister og helsearbeidere. Hele 3 630 ble skutt av israelske snikskyttere fra en avstand på 600 - 700 meter. Det var nok som å skyte sild i en tønne. På den israelske siden er ingen drept og ingen er skadet.

Nylig kommenterte Erna Solberg situasjonen overfor NTB: «Den akselererende volden i Israel og på Gaza er en utfordring som jeg mener både Israel og palestinerne må bidra til å få ned.» Dette forsøket på å tildele skyld mellom «partene», er en norsk statsminister uverdig. Dette handler ikke om krig i sin tradisjonelle forstand - det ligner mer på statsterrorisme mot et okkupert folk. Og ikke for første gang.

Det er betydelig forskjell mellom okkupanten Israel som er en av verdens store militære makter, og de okkuperte palestinerne som er flyktninger i eget land. Mens Israel fører krig mot en sivilbefolkning som ikke har noe sted å flykte til, har flere prominente israelske politikere nylig tatt til orde og vil utrydde palestinerne og okkupere hele Gaza og Vestbredden. Det lukter sterkt av etnisk rensing.

Israels støttespillere i Norge er mest opptatt av å bortforklare Israels massedrap på sivile palestinere. De vil gjerne ha oss til å tro at palestinerne selv har skyld i at de blir drept - en motbydelig påstand, men som er helt i tråd med det offisielle israelske budskapet.

Palestinerne har vært på flukt siden 1948 da 750 000 mennesker ble tvunget til å flykte av den israelske krigsmaskinen. Sytti år etter er de fortsatt i eksil i flyktningleirene og avhengige av internasjonal bistand for å overleve. USAs ensidige politikk i området betyr at de gode kreftene i Israel og Palestina som gjerne vil bygge broer og skape fred, sliter og trenger internasjonal støtte fra verdenssamfunnet.

Mange her hjemme mener Norges fremtredende rolle i den såkalte Oslo-avtalen fra 1993, betyr at vi har et stort moralsk ansvar for å rydde opp i rotet som ble skapt av avtalen, og for å få på plass en troverdig løsning som kan skape fred i regionen.

Avtalen ble fremstilt som Norges stolthet – et gjennombrudd som måtte til for å sikre fred og garantere et selvstendig Palestina. Det visste seg å være en katastrofe for palestinerne. 25 år senere er Palestina fortsatt okkupert, flere millioner er i eksil, flyktningleirene er overfylte og FN har nylig sagt at de dårlige forholdene i Gaza vil føre til at området er ulevelig om to år.

Israelske bosettere koloniserer stadig større palestinske landområder på Vestbredden, og nå fortsetter okkupasjonen av Jerusalem, tydeligvis med full støtte fra USA og til tross for at FN har slått fast at Israels bosettinger er ulovlige i henhold til folkeretten.

Hvor lenge kan den norske regjeringen sitte på sidelinjen og godta gjentatte militære angrep på en sivilbefolkning som demonstrerer for sine nasjonale rettigheter og sine menneskerettigheter?

En rettferdig løsning trenger en diplomatisk motvekt. Solberg-regjeringen må presses til å ta en mer aktiv rolle i å følge opp de mange FN-vedtakene om å avslutte okkupasjonen og respektere palestinske rettigheter og internasjonal lov.

Ikke minst bør Norge kunne følge over 140 andre nasjoner og anerkjenne Palestina som stat. Vi har tidligere stemt for palestinsk medlemskap i FN, og Palestina har hatt egen ambassade i Norge siden 2011. En norsk anerkjennelse av Palestina som stat ville være en naturlig videreføring av norsk politikk og et viktig signal til palestinerne og verdenssamfunnet for øvrig. Palestinerne fortjener rettferdighet, og det internasjonale samfunnet med Norge og Erna Solberg i spissen, er nødt til å ta ansvar.