Mens vi diskuterer klesvalget til førstedamen i USA bidrar vi til et avansert strategisk spill, arrangert av det hvite hus i USA, skriver Camilla Ahamath i dette innlegget.
Foto: IoSonoUnaFotoCamera/Flickr
Kommentar:

Vi blir lurt trill rundt

Flere dager etter at president i USA, Donald Trump, uttalte at han ville ende administrasjonens vedtak om å skille barn fra foreldre, er de små fortsatt ikke kommet tilbake i mors og fars trygge armer.

Utrop nr. 26/2018 (28.06.2018)

Flere dager etter at president i USA, Donald Trump, uttalte at han ville ende administrasjonens vedtak om å skille barn fra foreldre, er de små fortsatt ikke kommet tilbake i mors og fars trygge armer.

Mens barna gråter, lider, ikke blir tatt hånd om og blir traumatisert for livet, sitter vi og diskuterer klesvalget til førstedame Melania Trump. Vi reagerte umiddelbart på hennes kalde og kyniske valg av jakke. En jakke hvor det står« I really don`t care, do u?». Førstedamen valgte å gå med denne jakken da hun skulle besøke US-Mexico-grensen og besøke noen av de små som sitter i varetekt, uten foreldrene sine. Oppmerksomheten rettet seg raskt fra førstedamens besøk til førstedamens antrekk. Trump liker å snakke om falske nyheter, men nå må vi snakke om falsk mote, for det er nettopp det dette er.

Melania Trump har til vanlig svindyr klessmak. Et enkelt søk på sosiale medier «Melania Trump fashion» viser at hun er like troendes til å gå med en «gammel» Zara-jakke fra 2016 til et par hundre kroner, som hun er dum. Hun er langt i fra noen av delene. Det eksisterer ikke bilder av førstedamen på sosiale medier i noe som ligner et enkelt klesplagg fra butikkjeden Zara. Det er rett og slett enklere for oss å tenke at hun er uintelligent, enkel og at jakkevalget hennes var tilfeldig. Sannheten er en helt annen. Mens vi sitter på internett og deler saker og bilder av førstedamen iført en Zara-jakke, sitter over 2000 barn fortsatt i celler og gråter sine modigste tårer.

Siden 5.mai, da Trump innførte nulltoleranse  mot ulovlig innvandring, der barn ble separert fra sine foreldre er det 2300 barn som har lidd under denne inhumane praksisen. Per i dag er den kun ca. 500 av disse barna er gjenforent med sine foreldre. De resterende barna lever fortsatt separert fra foreldrene, uten noen konkrete planer for løslatelse. Amerikanske medier rapporterer at de ikke engang vet hvor barna befinner seg. Advokater til foreldrene har ikke sjans å finne ut av det heller, fordi de ikke får innsyn i dokumentasjonen på hvor barna faktisk befinner seg. De er i ingenmannsland.

I stedet for å mobilisere krefter for å få Trump-administrasjonen til å sette inn ressurser og tiltak for å løse denne krisen umiddelbart, sitter vi på sosiale medier og diskuterer og spekulerer i hvorfor førstedamen valgte en slik provoserende jakke. Vi blir rett og slett lurt, rundlurt.

Vi nordmenn har lett fort å tilgi og har lett for å ikke ta innover oss hvor kaldt og kynisk det politiske spillet er. Noe denne saken er et eksempel på:

I mai 2015 fikk Per Sandberg massiv kritikk for å ha ikledd seg en t-skjorte hvor det stod «Good Journey», sammen med et trykk som viste et anker. Bakgrunnen for kritikken var at på FrP sitt Landsmøte hvor Sandberg valgte dette merkelige antrekket, var vedtakene til partiet som skulle stemme nei til å ta imot 10.000 syriske kvoteflyktninger. Flyktningkrisen var den mest betente saken den våren. Daværende nestleder Per Sandberg uttalte selv at det var usmakelig at kritikerne kobler en tilfeldig valgt T-skjorte på en slik måte.

Vi brukte en god del tid på å snakke om klesvalget til Sandberg. All den tid og energi vi brukte på å debattere, kommentere og twitre t-skjorte-bildet til Sandberg på sosiale medier, stjal verdifull tid fra den alvorlige diskusjonen om flyktningekvoten i Norge. Vi ble lurt, da som nå.

Det er det samme som skjer nå. Mens vi diskuterer klesvalget til førstedamen i USA bidrar vi til et avansert strategisk spill, arrangert av det hvite hus i USA. Det blir brukt utallige millioner på PR-strategi og kommunikasjon for at vi skal reagere på førstedamens klesvalg. Oppskriften er enkel: Vekk sterke følelser! Når vi reagerer sterkest, er det følelser i spill. Dette blir kynisk brukt av den politiske stormakten. Spesielt i USA, men også i økende grad i Norge. Et kjapp oppsummering fra Norge hvor reaksjonene ikke har latt vente på seg og som har vekket sterke følelser i det norske folk (på godt og vondt):

  • Bilde av tungt maskerte og væpnede terrorister med teksten « Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet». (Sylvi Listhaug)
  • Bilde av Listhaug i blomsterhavet.
  • Bilde av et sykehjem med teksten «Ap og byrådet i Oslo kastet ut de eldre på St. Halvardshjemmet. Beboere og pårørende gråt. Nå bruker de sykehjemmet til overnattingstilbud til romfolk. Eier dere ingen skam!?»

Det er mye Sylvi Listhaug her, men Listhaug er den som stadig adopterer politisk retorikk fra den amerikanske stormakten, i tillegg til at hun har lang jobberfaring fra PR-byrået First House. Det disse bildene har til felles er at de vekker sterke følelser. Frykt, uro, redsel, avsky, hat. Det er lite fakta og fornuft i disse postene, men de vekker følelser i oss. Klart vi ikke vil at terrorisme skal ramme dette landet. Selvsagt vil noen reagerer når en justisminister er glad for å ha mottatt blomster av høyreekstreme grupper. Og, hvem kan egentlig være uenig i at våre eldste skal utsettes for dårlig mat, bli kastet ut fra sine hjem og generelt bli behandlet som annenrangs borgere. Ingen. Selvfølgelig ikke. Dette er naturlige følelser å kjenne på.

Slagkraften ligger i at administrasjonen til Donald Trump, og partiet FrP forøvrig, har politikerne og PR-folk som er fullstendig klar over at slike utspill vekker sterke følelser. Retorikken bak er hatefull, problemorientert og følelsesorientert. Igjen, ser vi at PR, kommunikasjon og retorikk setter dagsorden. Denne type retorikk, har vi et ansvar for å gjenkjenne. Når vi gjøre det, kan vi la være å bli revet med. Hvis ikke får denne type retorikk fotfeste i det norske politiske systemet.

Det er bare å innse. Det er mye lettere for mange av oss å hekte oss på en debatt om et klesplagg, som åpenbart er usmakelig, enn å holde trykket oppe for å få ut de traumatiserte barna, som fortsatt lider, mens vi diskuterer #fakefashion