Aldri har så mange barn druknet i Middelhavet som i løpet av juni. Redningsskipene ligger «arrestert» ved kai i Valetta på Malta og nektes å redde folk på havet.
Foto: Kristina Q
Innlegg:

Men hva med Middelhavet, da dere?

Det jeg liker dårlig når fokuset fra media og publikum sentreres om ett sted snevres rommet for å mene noe annet inn til det marginale.

Utrop nr. 28/2018 (26.07.2018)

I godt og vel to uker har en hel verden sittet fjetret og fulgt marerittet der en gruppe unge gutter og deres trener har vært sperret inne i en grotte i Thailand.

Dramaet hadde alle ingredienser for å fenge et stort publikum i seg. Verdens presse, også den norske selvfølgelig, har sendt 24/7 i alle kanaler. Hver minste lille detalj er blitt endevendt og snakket om, eksperter har snakket og snakket, og vi har sittet forsteinet foran flatskjermene og slurpet det hele i oss, mens hjerter og tårer har flommet over alle grenser i sosiale medier.

Sven Henriksen er skuespiller, dramatiker, forfatter og samfunnsdebattant.
Foto: svenhenriksen.com
La det være helt klart, jeg er lettet over at guttene og treneren er reddet ut, og det er trist at en av hjelpemannskapene mistet livet for å redde andre.

Og det finnes ikke for mye kjærlighet i verden, det finnes alt for lite. Så kanskje dette voldsomme fokuset på denne hendelsen kan føre med seg noe godt for ulykker og katastrofer som pågår og som vil komme? Muligens vil dette få folk til å tenke at det er viktig også å støtte, føle og følge mindre spektakulære hendelser, også de vi har hørt så mye om at vi ikke orker mer.

Det jeg liker dårlig når fokuset fra media og publikum sentreres om ett sted snevres rommet for å mene noe annet inn til det marginale.

Jeg, og mange andre hevet stemmen og sa, men hallo, det skjer jo andre ting i verden nå. Det må man ikke finne på å gjøre når det store “dyret” på sosiale medier har satt seg i bevegelse, når majoriteten har valgt sin sak og mål for empati og hjerter. Straks du hever stemmen for noe litt på siden av konsensus beskyldes du for å mene at de som er opptatt av dramaet i grotten ikke bryr seg om andre mennesker i nød, og du selv blir beskyldt for å være en kald fisk som ikke skjønner hvor jævlig disse guttene har det.

Som et voksent, rimelig våkent menneske som har vært i noen sjøslag i livet har jeg ingen problemer med å forestille meg hvordan det er å være sperret inne i en mørk grotte med lite luft, uten mat og drikke. Jeg får panikk bare ved tanken på å sitte fast i en heis. Men om du er så dum å si: “Men hva med Middelhavet da, dere?” så er helvetet løs.  For det verste du kan finne på å gjøre er å sette noe fælt opp med noe du selv mener er verre eller like ille.

Så hva med Middelhavet da, dere?

Det som skjer i Middelhavet nå er ekstremt. Flere av EU-landene har tatt alle de tre redningsskipene i “arrest” og er nektet å redde folk fra å drukne på havet, og de ligger nå ved kai i Valletta på Malta. EU har dessuten gitt kaotiske Libya ansvaret for å organisere og hindre menneske-smulgere å lokke folk til å legge ut på den farefulle reisen over havet. Som om ikke Libya har nok å slite med fra før? EU, men også Norge viser en grell og iskald ansvarsfraskrivelse for disse menneskene som utsettes for grusomheter i leire og langs havkanten.

Men som sagt, jeg er glad og lettet over at grottedramaet i Thailand er over, at alle så nær som en overlevde.

Og til alle dere som fortalte meg at det går an å tenke på andre i nød selv om man følger det som skjer i Thailand med tårer og hjerter, jeg regner med at dere deler denne, nå som dramaet er over? Skal vi tenke litt på Middelhavet? Håpe på en happy end?

Dramaet i Thailand fikk en happy ending, ikke på grunn av hjerter og cyberspace-tårer, men på grunn av stor medmenneskelig innsats. Men alle hjertene og tårene løftet de som hjalp gjennom dagene. Skal vi jobbe for en happy ending andre steder også? I Middelhavet er løsningen medmenneskelig innsats og politisk samarbeid. Det skader ikke om Facebook-koret synger med.