En militant, reaksjonær og undertrykkende islamfortolkning som bryter med sentrale teser i det moderne menneskerettighetsparadigme, kan også oppstå og utvikles utenfor moskeene, skriver Farhan Shah i dette innlegget. På bildet ser vi moskeen til World Islamic Mission.
Foto: Flickr
Innlegg:

Overforenklet syn på moskeene i Norge

Mohammad Mostafaei sine generaliseringer av et historisk skrekkeksempel gjennom å overføre disse til en svært forskjellig historisk kontekst, er uheldig.

Utrop nr. 35/2018 (13.09.2018)

Den norsk-iranske forfatteren Mohammad Mostafaei, som skrev et innlegg i Drammens Tidende (DT) 29. august, gir uttrykk for et overforenklet syn på saken om moskeene i Norge. Forfatteren henviser til den iranske revolusjonshistoriens samfunnsnedbrytende konsekvenser. En av hovedårsakene til at Iran utviklet seg til en autoritær teokratisk republikk under Ayatollah Kohmeini, var, i kraft av forfatteren, grunnet «at shahen (den iranske kongen) ga imamer tillatelse til å bygge moskeer i Iran.»

I korthet, noen år før den kulturelle revolusjonen fikk vind i seilene i Iran, utviklet det seg misnøye overfor staten blant universitetsstudentene, den intellektuelle eliten og samfunnets fattige sjikt. Den pro-vestlige Shahen respons var økt undertrykkelse av misnøyen, og brukte blant annet moderne teknologi og våpen – fra Vesten – for å opprettholde sitt styre. Dette resulterte blant annet til økt anti-vestlige følelser. Konsekvensene av den autoritære metoden var store gateopptøyer i iranske byer, som kulminerte i borgerkrig ledet av Shia-geistligheter. Det var denne kollektive desorienteringen i Iran som banet videre veien for Ayatollah Kohmeinis entré i landet som den nye lederen og frelseren.

En militant, reaksjonær og undertrykkende islamfortolkning som bryter med sentrale teser i det moderne menneskerettighetsparadigme, kan også oppstå og utvikles utenfor moskeene. Den kulturelle revolusjonen i Iran, ble ikke realisert grunnet antall konservative moskeer i landet, men blant andre på grunn av en politikk, ledsaget av et korrumpert teologisk innhold, islamifisering av viten på universitetsnivå, anti-vestlig retorikk, som bygde opp under motsetninger mellom den muslimske og den vestlige verdenen: et motsetningsforhold som betraktet Vesten som moralsk dekadent, infisert av materialisme, liberalisme og individualisme. Åndseliten i Iran under revolusjonen i 1979 anså den «hvite revolusjonen» til Shahen som en påtvingelse av en fremmed kultur som rev i stykker deres autentiske kultur og iranske spiritualitet. Gjennom å vektlegge den sanne iranske kultur og en autentisk islamsk identitet (Shia Islam), var det mulig ifølge åndseliten å renske ut fra Iran den giftige vestligheten (persisk gharbzadegi) som Shahen gjennom sitt politiske program hadde injisert i samfunnet. Dette anti-vestlige, anti-demokratiske og anti-humanistiske programmet ble også gjennomført gjennom at den maktdyrkende geistligheten underla landets justissystem, som skulle dømmes etter deres (ufeilbarlige) forståelse av den sanne shariah.

Forfatterens bredere generaliseringer av et historisk skrekkeksempel gjennom å overføre disse til en svært forskjellig historisk kontekst, er uheldig idet disse kan medvirke til å opprettholde stereotypiske skildringer av muslimer, som er allerede en av de fremste målskivene for hatretorikk og dehumanisering av den høyre fløy, som også reiser sitt heslige hode i Norge.

I norsk kontekst er det dog viktig at innflytelsesrike elementer ikke gir økt næring til en religiøsitet som strider mot universelle menneskerettigheter som er inkorporert i den norske lovgivning, samt som medvirker til å skjerpe motsetningsfølelser i samfunnet. Troende muslimer har også et individuelt ansvar å utvikle en opplyst og humanistisk religiøsitet, med en dialogisk og tolerant grunnholdning til den mangfoldighet som har lange røtter innenfor islams historie, i sine respektive trossamfunn og i storsamfunnet generelt, i pakt med realitetens krav.