Hege Storhaug i HRS roser radikale ideologiske løsninger i Polen og Ungarn.
Foto: Tore Sætre/www.setre.net
Innlegg

Storhaugs farlige flørt

Hege Storhaug lener seg farlig nært Polen og Ungarn. Det kan det umulig bli godt demokrati av.

Utrop nr. 42/2018 (01.11.2018)

Fredag den 21. september kunne man, på nettsidene til Human Rights Service, lese en artikkel av Hege Storhaug, med overskriften «fremtiden ligger i Polen og Øst-Europa». Gjennom ros av Polens og Ungarns populistiske statsministere, henholdsvis Mateusz Morawiecki og Viktor Orbán, forteller Storhaug indirekte at demokratiet i Norge ikke er et effektivt nok alternativ når målet er å bli kvitt ‘muslimproblemet’.

Englands Storhaug, Hopkins
Det var ikke vanskelig å se at innholdet i Storhaugs tekst hadde mange likhetstrekk med et østeuropeisk lands visjoner på 1930-tallet. Men det er altså dagens radikale ideologiske løsninger i Polen og Ungarn som Storhaug roser i skyene, og hun støtter seg til den britiske mediakjendisen Kate Hopkins, kjent for sin artikkel i The Sun der hun beskrev flyktninger som kakerlakker og etterlyste kanonbåter til å ‘drive dem tilbake til deres kyster’. En hatefull artikkel som rystet mange i England. Hopkins hadde besøkt Polen og mente å ha funnet løsningen der.  

Skitten strategi
I Storhaugs tekst, tar også hun oss med til Polen, som illustrasjon på en god vei å gå for Norge. At en slik radikalisering kan kommet til å gå på kompromiss med godt demokrati og stødige verdier, ser ikke ut til å bekymre Storhaug nevneverdig. Og jeg tror ikke det er det at Storhaug ikke vet dette. Hun spiller bevisst på de strengene som hennes ekkokammer opplever som gode løsninger på ‘problemet’ muslimer. Hun benytter seg, med stor selvfølge, av at debatten om innvandrere, muslimer og flyktninger ofte blir redusert til en rituell fremprovosering av raseri. Denne formen for sosial interaksjon, som kanskje har sitt utspring i ‘online trolling’, ser ut til å ha invadert mye av den offentlige sfæren og da både på høyre og venstre side av politikken. Storhaugs retorikk er altså provokasjoner for å skape blest rundt eget navn. Derfor har jeg store vanskeligheter for å tro at Storhaug tenker på Norges beste. 

Ulike versjoner
Storhaug skriver om sin reise til Polen og forteller om «et land som er trygt og har blomstrende økonomi, og som har stor tro på, og entusiasme for, fremtiden – et lykkelig folk». Og det som samler dem skal være ønsket om å unngå at Tysklands forbundskansler Angela Merkel sender for mange muslimer over grensen til Polen. 

Forfatteren og universitetslektoren Przemyslaw Witkowski skriver i Morgenbladet, den 25. april i år om en annen polsk virkelighet. Han forteller om dagens Polen, hvor makthaverne plasserer to syndebukker ved samme bord. De gamle, jødene, og de nye, muslimske immigranter:«Parlamentet vedtar stadig flere lover om kvelden eller tidlig om morgenen, uten et beslutningsdyktig antall, i et kammer som er stengt for opposisjonens representanter, hvor journalister nektes adgang til beslutningsprosesser, og politikerne på forhånd bestemmer hva de får lov til å spørre om, og hva som oppfattes som upassende spørsmål», forteller Witkowski. Han forklarer videre: «Polen har blitt til et land hvor homofile må skjule sin legning. Hvis en mann omfavner sin mannlige kjæreste, eller kler seg ‘homofilt’ vil han trolig bli utskjelt i offentligheten. Det samme gjelder de med en mindre vanlig hudfarge eller et ukjent språk», forteller Witkowski.

Gjenklang av Erdogan
Storhaug roser de polske og ungarske lederne fordi de ‘står imot diktater fra Brussel’. Dette er også et kjent omkved hos Tyrkias leder Recep Tayyip Erdogan, og hans fremgangsmåter er også kontroversielle og bør stilles spørsmålstegn ved. Folket i Tyrkia mobiliseres også ved at deres leder overbeviser dem om at de står overfor en fiende. Witkowski forklarer det slik: «Fienden er en som konspirerer, saboterer og truer den nasjonale kjernen. Fiendens ‘jødiskhet’, ‘islamisme’ eller ‘homoseksualitet’, alt ettersom hvilket land vi refererer til, er krefter som arbeider for å felle det som oppfattes som  ‘vår kultur’, ‘vår religion’ og ‘våre sanne verdier’.» Det er altså bare å velge seg en fiendene etter smak og behag. 

Slik Storhaug ser det, er hun selv ingen folkefiende, hun vil nasjonens beste og har et sterkt ønske om å bevare norske verdier. I det arbeidet lener hun seg mot Polen, Ungarn og Tyrkia – og, selv med den beste vilje, kan jeg ikke se at vi kan finne de gode, norske verdiene der. Ikke mine gode, norske verdier i hvert fall.