Finanssjef for nye Frp-tider: Siv Jensen har fått til en strengere innvandringspolitikk, samtidig som man har måtte investere i innvandring og integering.
Foto: Flickr
Leder

Mer styringsansvarlighet i Frp?

3000 kvoteflyktninger, nye integreringstiltak og tilskudd til nasjonale ressursmiljø i årets statsbudsjett. Har Frp gått fra å være annerledespartiet til å bli temmet og styringsansvarlig?

Utrop nr. 39/2018 (11.10.2018)

I lys av det nylig offentliggjorte statsbudsjettet kan man kanskje, om ikke enn bombastisk, fastslå dette.

Historisk har Frp vært annerledespartiet i norsk politikk, mot skatter og avgifter. Men nå, som styrende medpartner i en borgerlig regjering har det ikke blitt færre skatter og avgifter. Tvert imot er skattetrykket noenlunde på samme nivå. Det blir flere bompengeringer i hele Norge. Til og med NRK-lisensen har økt.

Et parti som i sine tiår med stadig opposisjon har hatt "less goverment" og mindre offentlige inngrep som mantra, opplever nå vekst i statsadministrasjon og administrerer økte avgifter på flere områder.

Dette er et tankekors.

Utspilt sin rolle?
I nettstedet document.no tyr gjesteskribent Ragnar Larsen til dramatiske ordelag idet han skriver at Fremskrittspartiet har utspilt sin politiske rolle. Han mener også at partiets stemme i innvandringsdebatten har forstummet.

– Når Frp er med på å stimulere islamiseringen av Norge og øke det totale skattetrykket til Europa-toppen, dokumenterer partiet at det har utviklet seg så langt bort fra utgangspunktet at partiet ikke lenger har noen fornuftig rolle og funksjon, skriver han blant annet.

Når en FrP statsråd annonserer både 3000 kvoteflyktninger, nye integreringstiltak og tilskudd til nasjonale ressursmiljø på integreringsfeltet, ligger det et kvantesprang og metamorfose i politisk innhold, og ikke minst retorikk, fra før-regjerende tidsalder. Fra tiden da nå ekskluderte Jan Simonsen kunne si: "Vi kan ikke akseptere at en hvilken som helst afrikaner får et sugerør ned i vår egen statskasse", til dagens regjeringstid.

Idag deles det ut fra den samme statskassen til formål hist og pist, det være seg integreringprosjekter, anti-radikalseringsarbeid i sivilsamfunnet eller jobbintroduksjon for innvandrerkvinner.

Selv om dette er Venstres og Høyres politikk er det ingen tvil om at fordelingene går gjennom fordi Frp har gitt sitt godkjenningsstempel.

Regjerbar moderasjonskraft
Et viktig punkt å nevne er samarbeidet med Venstre og Høyre, og kun med sistnevnte i perioden 2013-18 i ren blåblå regjering. Et spenningspunkt man hadde ved Frps regjeringsdeltakelsesdebut i 2013 var om partiet kunne bli moderert i innvandrings- og integreringsspørsmål. Her har det skjedd en toveis-integreringsprosess, hvor begge parter har lånt fra hverandre. Om Venstre vant frem med sine argumenter i denne statsbudsjettsrunden, kan det motsatte være tilfelle neste år. 

Ved et eventuelt regjeringsskifte vil det bli kosmestiske politiske forskjeller på dette området. En ny innvandringsrealistisk konsensus har tvunget seg frem. Om innvandrings- og integreringsministeren skulle hete Listhaug, Sanner eller Gharahkhani, så vil det praktisk-politiske grunnfjellet være mye av det samme. En kan se et skifte mot mer strenghet og innstramning. På samm tid ser vi i dette skiftet også en moderasjon, ved at man foreslår tiltak, handlingsplaner og løsninger. Noen mer polemiske enn andre, men likevel løsninger. Også den utskjelte Listhaug har bidratt med innvandrings- og integreringspolitiske løsninger. 

Konsensusen som ligger i denne nye innvandringsrealisme, kombinert med administrasjonsplikten, har hentet Frp vekk fra de mest ytterliggående standpunktene, og inn i realpolitiske realiteter. En slik moderasjonskraft kan ikke undervurderes. Frp har hatt et hamskifte i styringsansvarlighetens navn.

Frp har ikke utspilt sin rolle. Samtidig ligger det en fare for Frp i at konsesusen kan føre til at partiet kan bli utkonkurrert av andre aktører som fører samme politikk, statsbudsjettgevinst eller ei.