I 2016 svarte 28% av norskfødte innvandrere, i en undersøkelse fra SSB, at de hadde opplevd å ikke bli ansatt i en jobb på grunn av sin etnisitet, 58% hadde opplevd forskjellbehandling i ansettelsesprosessen.
Foto: Illusjonsfoto: flickr.com
Kommentar

Tiltak mot diskriminering i arbeidslivet

Forskning viser at diskriminering er reelt. Regjeringen gjør dog lite for å komme den til livs, og det tapper samfunnet for verdifulle ressurser, skriver Katja Busuttil.

Utrop nr. 40/2018 (18.10.2018)

For ett år siden publiserte SSB rapporten Levekår blant innvandrere i Norge 2016. Der kom det frem at mer enn en av fire innvandrere opplever å bli forskjellsbehandlet på grunn av etnisitet og at en del av disse opplever diskriminering som et problem i arbeidslivet. I rapporten Indikatorer på diskriminering av innvandrere, urfolk og nasjonale minoriteter skriver Forskningsstiftelsen Fafo at diskriminering handler om to forhold: «Det ene er selektering, der en eller flere settes før andre, og det andre at grunnlaget for denne selekteringen er i tråd med ønskede moralske og/eller legale standarder.» Fafo beskriver likestilling som en grunnverdi i det norske samfunnet og verdien ‘allment likeverd’ undervises i allerede på barneskolen. Likevel opplever flere med utenlandsk bakgrunn diskriminering når de forsøker å trå inn i arbeidsmarkedet. Dette skjer til tross for søkerens høye utdanning, og ekspertise.

Løfter fra 2005 – fortsatt i det blå
Dagsavisen publiserte 27. september i år en artikkel om Paul Olkowski-Malon, som siden endt utdannelse i 2015 har sendt inn 2500 jobbsøknader, men enda ikke fått jobb i Norge, til tross for hovedfag i geologi og mastergrad i geofysikk fra norske universiteter. Det er paradoksalt at kompetansen hans er ettertraktet i utlandet, og det kan tyde på at etnisk bakgrunn er et kriterium i noen ansettelsesprosesser. Allerede I 2005 hadde Olkowski-Malon sendt et brev til datidens arbeids- og inkluderingsminister, Bjarne Håkon Hanssen, angående dette problemet, og fått et optimistisk svar om at det skulle settes i gang arbeid mot diskriminering i arbeidslivet.

I 2016 svarte 28% av norskfødte innvandrere, i en undersøkelse fra SSB, at de hadde opplevd å ikke bli ansatt i en jobb på grunn av sin etnisitet, 58% hadde opplevd forskjellbehandling i ansettelsesprosessen. I en annen rapport fra 2016, Å være utlending er ingen fordel, publisert av Arbeidsforskningsinstituttet (OsloMet), kan vi lese at akademikere som er født i utlandet opplever å bli ekskludert blant annet på grunn av intern rekruttering og uskrevne regler.

Vanskelig å bevise
Det er vanskelig å bevise og fordømme slik diskriminering, fordi søkeren aldri formelt avvises på grunn av etnisitet, og at det i tillegg er individuelt hva man opplever som diskriminering. Norsk lov forbyr dog diskriminering, og samfunnsforskerne Arnfinn Midtbøen og Jon Rogstad ved Fafo har, gjennom empirisk arbeid, vist at diskriminering er en helt reell tendens. Det bør vekke engasjement hos myndighetene og politikerne. For vi kan ikke tolerere diskriminering, eller akseptere bare litt forbedring, når dette undergraver menneskers grunnleggende rettigheter, og er med på å forsterke «oss-og-dem»-tankegang.

Politikerne kjent med diskriminering
Diskriminering er et fenomen politikerne vet finnes, for på regjeringens nettside, pekes det på at det forekommer diskriminering på det norske arbeidsmarkedet, men det resonneres med at: «Slike funn er en påminnelse om at integrasjon er en toveisprosess.» Det er klart at kommunikasjon, kunnskap og dialog er et must, dersom man skal få et mer likestilt samfunn, men et slikt resonnement blir en ren rettferdiggjøring av diskrimineringen på arbeidsmarkedet. Dersom regjeringen har et rettferdig samfunn som mål, burde det være nulltoleranse for etnisk diskriminering. For her er integreringen for lengst glemt, og vi ser holdninger som undervurderer menneskers verdi basert på irrelevante kriterier. Å endre holdninger er en lang prosess, men ved å lage tydelige regler som gjør diskriminering vanskelig, kan fordommer reduseres.

Hele samfunnets utfordring
Ikke nok med at diskriminering ikke er gangbart overfor enkeltindivider, det er også et overgrep overfor samfunnet generelt, som ikke får brukt ressursene som ligger i et mangfoldig samfunn. Det tyder på at oppvasken som ble lovet av arbeids- og inkluderingsministeren i 2005 ikke har vært grundig nok, ettersom forskjellsbehandling på bakgrunn av etnisitet fortsatt oppleves i så stor grad. Dette er en utfordring som både dagens arbeidsminister og politikere må ta inn over seg, for å hindre at uskrevne regler avgjør skjebnene til minoriteter, og at ansettelse skjer på rettferdig vis og gjennom mer meritokratiske prinsipper.

Finnes det gode, gjennomtenkte løsninger, eller er den såkalte «toveis-integreringsprosessen», som regjeringen refererer til, løsningen på denne utfordringen? Hva sier du, arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie?