Å sette vedtatte sannheter under fornyet debatt, er både en religiøs plikt og et nødvendig premiss for å redusere fremveksten av voldelige og undertrykkende teologier og praksiser," skriver Shahram Shayghani og Farhan Shah i dette innlegget.
Foto: Kristian Mendoza
Innlegg

Norske muslimer må tenke nytt om islam

Det er nødvendig for muslimer i Norge å løfte vanetenkningens slør. Først da får vi opplyste islamforståelser som både er i tråd med tro og samtid, skriver Shahram Shayghani og Farhan Shah.

Utrop nr. 40/2018 (18.10.2018)

Vi har skrevet kritisk om ulike konservative og dogmatiske islam-forståelser og religiøse uttrykk. Denne aktiviteten er ikke drevet av hat, men av genuin kjærlighet og respekt for muslimenes tro. Vi er vokst opp med islam og har erfart islams mangfoldighet i det levde liv.

Videre har vi sett hvordan politiske og kulturelle manipuleringer av islam har bidratt til å skade og begrense menneskers muligheter for selvrealisering. Og vi har også sett det motsatte: Hvordan islam har bidratt til å skape rom for å leve et meningsfullt og fritt liv, med respekt for eget individ, ledsaget av respekt for medmennesker og alt levende. Vår selvkritiske tilnærming til main-stream ortodoksier har sitt utgangspunkt i noe vi ser som en plikt. Den plikten handler om å motarbeide bakstreverske og usunne holdninger blant enkelte grupper. Grupper som har produsert et ensidig, negativt bilde både av islam og muslimer som en homogen masse.

Fornuft og islam
En av de mest grunnleggende egenskapene vi mennesker har er evnen til å kunne tenke rasjonelt. Vi reagerer når vi ser at enkelte muslimer er fanget i tradisjoner som krever blind konformitet, og dermed underkjenner viktigheten av den frie tanke. Her er det ikke snakk om manglende evne til å tenke rasjonelt, men muslimer befinner seg i en kritisk situasjon: De fleste muslimske land strever med fattigdom, analfabetisme og dysfunksjonelle statlige institusjoner. Og i krisesituasjoner kan fornuften briste.

Men allikevel, det er fornuften, den kritiske tenkning og dømmekraften, som kan bringe oss ut av det politiske og religiøse uføret. I store deler av Europa blir muslimer utsatt for hatefulle angrep på deres identitet. Hver gang en terrorhandling finner sted i Europa, er det muslimene som blir til de fremste målskivene for hatpropaganda og negativ annengjøring. Mange gruer seg til dagen etter. Dette er våre erfaringer etter daglig interaksjon med europeiske muslimer. Det store flertallet av muslimer avskyr terrorister og deres horrible handlinger utført i islams navn. De uttaler kategorisk at islamske terrorister ødelegger mest for den store majoriteten, som ønsker å leve et fredelig og konstruktivt liv i vestlige samfunn. Og da er det at det kjente og tradisjonelle kan bli en lindring, i en krise når angsten er på sitt høyeste.

I tillegg klamrer mange seg fast til karismatiske skikkelser som oppleves som ledere eller bedrevitere, som skal hjelpe muslimer ut av krisen. Kombinasjonen av disse materielle og psykologiske faktorer, har i stor utstrekning skapt en gjørme for muslimer. Mange religiøse ledere, kanskje uten å være seg selv bevisst, appellerer til et stort antall muslimer gjennom en retorikk som underkjenner den frie tankens viktighet, til fordel for blind tradisjonalisme. Som nevnt ovenfor, gjennom å opprettholde religiøse dogmer og gammelmodige tradisjoner som er framskrittsfiendtlige snarere enn fremadrettet. Dogmer som bygger opp under motsetningsforhold mellom islam og den vestlige sivilisasjonen. Det skaper flere problemer enn løsninger. Følgelig er det enormt viktig med konstruktiv kritikk av bakstreversk islampraksis.

Kvalifisert islamkritikk
Det er viktig å være klar over at selvkritisk tilnærming ikke impliserer en kritikk av islam som sådan. Vi snakker her om kritikk av den geistlige elitens maktvilje og korrupsjon, og om produksjonen av utdaterte tolkninger av islam. Disse forhindrer at de langt mer menneskevennlige fortolkninger av islam gjør seg gjeldende i den muslimske bevisstheten.

Når vi bruker ordet kritikk, er det ikke ment å indikere et ønske om å rive noe ned. Det er i betydning av en omhyggelig og detaljert analyse, og vurdering av islamske dogmer og oppfatninger. Det langsiktige målet med dette er å bevare og videreutvikle de humanistiske verdiene i islams historie. Målet med kritikk er altså å identifisere elementer i main-stream islam som bærer i seg diskriminerende og skadelige stoffer, for deretter å foreslå endringer. Sagt med andre ord, kampen er ikke mot islam, men mot irrasjonelle og diskriminerende versjoner av islam, som strider mot menneskeverds- og menneskerettighetstenkning. Vi må være klar over det faktum at det finnes ikke en islam som kan tenke for oss: Det finnes kun feilbarlige mennesker som både produserer og forvalter sin egen forståelse av islam i ulike kontekster.

Vi mener at mange muslimer i Norge vil nyte godt av en kvalifisert, religiøst fundert islamkritikk, forankret i religionens egen kritiske tradisjon. Denne kan gjøre det mulig å forholde seg mer reflektert til sin religion og dens utøvelse i et liberal-demokrati. For det er slik at vi lever med et bredt spekter av vaner, preferanser og oppfatninger. Det meste er overlevert fra foreldre og samfunn gjennom en sosialiseringsprosess, som vi ofte tar for gitt. Men mennesket er også i besittelse av den frie tanke, som det kan bruke til å overveie og vurdere holdbarheten av oppfatninger, tanker og vedtatte sannheter. Forutsetningen er da å begynne å tenke selv.

Filosofiens grunntanke
Filosofiens grunntanke ligger i å våge å tenke selvstendig og ikke overdra dette arbeidet til ytre instanser. Den kritiske tenkningen skal ikke overse sannhetene, men be dem legitimere seg. Å eksistere som menneske, innebærer å ha mot til å stille kritiske spørsmål; å ha mot til å innta en stilling basert på individuell refleksjon og ta ansvar for sine meninger og gjerninger. Den greske filosofen Sokrates berettet at det ukritiske liv ikke er verdt å leve. Slik vi betrakter det, er en ureflektert aksept av religionstolkninger heller ikke en konstruktiv vei å gå. Å sette vedtatte sannheter under fornyet debatt, er både en religiøs plikt og et nødvendig premiss for å redusere fremveksten av voldelige og undertrykkende teologier og praksiser.

Veien videre
Muslimer i Norge har presserende utfordringer foran seg. Å tro at en gjennom mekanisk repetisjon av ritualer og læresetninger fullfører sine religiøse plikter, er en vrangforestilling. Kritikk av religiøse autoriteter, og deres fortolkninger av religionen, er en religiøs plikt og handling som er langt viktigere enn en overholdelse av ritualistisk praksis. Vi mener at enhver generasjon av norske muslimer må nytenke islam i forhold til aktuelle omstendigheter og kontekster, og således utvikle en islamsk bevissthet i tråd med Koranens etiske idealer og et stadig mer multikulturelt norsk samfunn. På denne måten kan norske muslimer utvikle seg til de representanter de egentlig ønsker å være for islam: en islam med budskap om fred, menneskeverd og kjærlighet for Guds skaperverk.