Etniske nordmenn fra Groruddalen er ensomme, har lyst til å flytte. «Prøver ikke hardt nok» og «nyanserer ikke bildet», svarer forskere. Innvandringsmotstandernes er de eneste som tok tak i bekymringene. Nå må forskere gjøre det og, mener kommentatoren.
Foto: Wikimedia Commons

Ubehagelig forskningstema: den norske minoriteten

«Majoritetsnorske» minoriteten har ikke fått nok oppmerksomhet, mener forskeren. «Det var en form for feighet, rett og slett».

Utrop nr. 43/2018 (08.11.2018)

Kjersti Thorbjørnsrud er forsker ved Institutt for samfunnsforskning. I en kommentar i Morgenbladet skriver hun at de som føler seg tvunget til å flytte fra Groruddalen burde få mer plass i migrasjonsforskning, ikke kun i presse. 

En ubehagelig melding
«Hei, nå flytter også min datters bestevenninne, to andre familier fra nabolaget flytter snart. Jeg er bekymret for vennemiljøet hennes. Vi opplever strammere sosial kontroll; i klassen er nesten alle med minoritetsbakgrunn muslimer. Følger forskerne med på denne utviklingen?»

Thorbjørnsrud kunne ikke svare «ja» på denne meldingen hun fikk fra en kvinne hun hadde intervjuet i sitt prosjekt om ytringsfrihet og innvandring.

Det at en tidligere majoritet blir til minoritet i noen deler av Oslo har vært tema for forskning lenge. Samtidig som rapporter har enten konkludert med en uforbeholden hyllest til mangfoldet eller ren beskrivelse av den «minoritetsgjorte» befolkningens situasjon.

Thorbjørnsrud beskriver dette som «feighet». At dette skal fortsette, kan ikke lenger forsvares, mener hun.

Forskeren innrømmer at temaet er ubehagelig selv for henne. Hun bruker Mette Anderssons nylig utgitte bok Kampen om vitenskapeligheten for å finne forklaringen.

Den er sammensatt: tidligere streng intern fagjustis, et ensidig analytisk rammeverk og et polarisert debattklima. «Ikke en unnskyldning», minner Thorbjørnsrud og utfordrer innvandringsforskernes rolle.

Hvordan har de barna det?
Et oppvekstmiljø hvor fellesskapet er definert ved tilhørighet til islam har sinne konsekvenser for ikke-muslimske «majoritetsbarn». De opplever økende sosial kontroll og utestenging på noen skoler der de utgjør mindre enn 10 prosent av elevene. De som flytter frykter å bli sett på som rasistiske eller fordomsfulle.

- Det jeg formidlet videre under forskningsprosjektet, var erfaringen av at dette kunne man ikke snakke åpent om, sier Thorbjørnsrud.

De hun og hennes kollegaer intervjuet nylig snakker om mobbing «feil vei» og «omvendt rasisme». Disse utrykkene forsøker ikke forskere å ha med i konklusjoner. «Påfallende», mener hun.

– Det har vært et økende forskningsfokus på religiøst begrunnet sosial kontroll innad i minoritetsmiljøer i de senere årene, men jeg finner ingen studier som utforsker om et sterkere religiøst fellesskap kan gi opphav til ekskludering av ikke-muslimer i barns oppvekstmiljø.