Leder

Løft blikket fra koranskolene

Ofte handler debatten om innsyn i religiøse friskoler mest om koranskoler. Her må vi som samfunn heller ha et helhetlig blikk på saken, mener lederskribenten.
Foto : East London Mosque
Debatten om religiøse friskoler handler ofte om koranskoler. Helhetsbildet er mer komplisert enn som så.
0Shares

Høsten 2016 kartla Utrop ulike moskémiljøer i Oslo i en rapport som fikk en del mediedekning. Etter funnene i rapporten har blant annet organisasjonen LIM (Likestilling, integrering, mangfold) og politikere som Aps Jan Bøhler krevd større innsyn og kontroller ved disse skolene.

Kontroll, i form av pådriver for åpenhet, er tanken. Muslimske trossamfunn er en del av samfunnet, og da følger også det også med krav til innsyn og åpne prosesser. Blant annet til barn og unges sikkerhet i religionsopplæring og religionsutøvelse, og til hvordan kvinner behandles.

Åpnere religiøse samfunn vil i større grad samarbeide med myndighetene og ha en løsningsrettet tilnærming til storsamfunnet. Man vil i mindre grad lære bort ekstremt tankegods eller utføre kjønnssegregering.

Samfunnskontrakten må gjelde alle trossamfunn, ellers snakker vi om religionsdiskriminering.

Samfunnskontrakten mellom religiøse samfunn og myndighetene er enkel og grei: trossamfunnene må holde seg til et sett med regler i bytte mot statsstøtte.

Nye tider, nye løsninger

Koranskolene som det ofte siktes til, er en muslimsk versjon av den tradisjonelle helgeskolen. Det var ståstedet til den muslimske samfunnsdebattanten Usman Rana under en nylig debattmøte i regi av LIM. Her kom han i debatt med Bøhler, som vil ha en sterkere statlig rolle i styringen. Rana er skeptisk fordi han mener dette lett kan gli over i overstyring og “tankepoliti”.

Vi må spørre om Bøhler vil ha innsyn eller tilsyn. Sistnevnte vil i praksis innebære at staten vil ta en langt mer aktiv rolle. Vi vil paradoksalt nok begynne å likne ligne mer på et majoritetsmuslimsk land som Tyrkia, hvor myndighetene gjennom diyanet-systemet kan bestemme hva den enkelte imam kan preke.

En av hovedutfordringene med den tradisjonelle samfunnskontrakten staten har med de ulike trossamfunnene, er at dette var en modell som ble funnet opp, utprøvd og vedtatt på et tidspunkt hvor Norge var et langt mer monokulturelt samfunn. Innvandringen de siste tiårene har gitt et inntog av nye religioner med andre kulturelle koder. Nye problemstillinger har dukket opp når det gjelder religionens rolle i hverdagen.

Kan man jobbe sammen med og håndhilse på mennesker av motsatt kjønn? Hvor mye hensyn skal privatfirmaer ta til religiøs praktisering i arbeidstiden? Skal staten kreve tilskuddskutt hvis religiøse samfunn ikke praktiserer norsk lov, og har en bestemt kvinneandel i styrene sine? 

Tillit

Nye tider krever nye løsninger. Men det krever også at man løfter blikket og ikke bare ser seg blindt på et eller to trossamfunn. Samfunnskontrakten må gjelde alle trossamfunn, ellers snakker vi om religionsdiskriminering. Det er i det norske samfunnets interesse å ha et variert trosliv, men som også inviterer til toleranse, samkvem og som fremmer gode samfunnsverdier. Et trosliv som ikke fremmer ekstremisme, utenforskap og segregering.

Løsningen ligger i å finne balanse: Trossamfunnene bør oppleve statlig tilsyn som et samarbeidprosjekt, hvor de føler at myndighetene snakker med dem og ikke over hodet på dem. Klarer man å skape tillit vil resten gå av seg selv. Da kan trossamfunnene åpne for å gjøre noe med religiøse ledere som mishandler barn, eller medlemmer som snakker høyt om vold i religionens navn.