Kunsten å representere hele Norge

Flere innvandrerpolitikere kan bety mer fokus på religion i politikken. Her må de ulike partiene være klare og bevisste på hvordan politikerne deres kler rollen, mener kommentarforfatteren.
Hussain-saken bør handle om innvandrerpolitikere er grupperepresentanter eller ikke. Dessverre er diskusjonen redusert til et spørsmål om hijab. 

Nylig skrev Utrop om debatten rundt norsk-somaliske Marian Hussain (SV), som ble den første hijabkledde politikeren på Stortinget.

Bildet av at hun taler foran portrettet av Eidsvollsmennene er et sterkt uttrykk for at Norge forandrer seg. Om hvordan nye grupper kommer inn i nye samfunnsområder, som politikken. Bildet målbærer også de nye spørsmålene dette fører med seg. 

Det gikk ikke lenge før det oppstod en opphetet debatt om Hussain og hijaben, spesielt på sosiale medier. Samfunnsdebattantene Espen Goffeng og Kjetil Rolness kom med kritiske betraktninger rundt det de anså som en sammenblanding av religion og politikk.

Selv om det alltids finnes politiske interessegrupper, så er allmennhensynet viktig i norsk politikk.

Hussains meningsfeller mener hun var utsatt for en sverte- og hatkampanje fordi hun har en bestemt etnisk og religiøs bakgrunn. De fremhevet at hun har et grasrotengasjement som vitner om progressive holdninger, blant annet i spørsmål om kvinnerettigheter, religiøse og seksuelle minoriteter. 

Sak eller person?

Frilansjournalist og blogger Inga Ragnhild Holst tok også bladet fra munnen i et innlegg i Nettavisen:

Vi bør feire mangfold på Stortinget. Men historien har vist at vi bør være kritiske når de som sitter der er religiøse.

Holst prøvde å få tak i SV-politikeren, men fikk et e-postsvar fra kommunikasjonsrådgivere i SV at de ikke ville svare på hennes spørsmål. Begrunnelsen var at spørsmålene handlet for mye om hennes person og for lite om politikken.

Her har partiet ha gjort en stor tabbe. Ved å legge til rette for et klart svar på spørsmålene, kunne man fjernet tvil og Hussain ville fått muligheten til å tydeliggjøre og profilere sin rolle som politiker, i motsetning til representant for en religion. Et klart svar ville også ha stoppet kritikere som ligger enda lenger ute på den politiske ytterkanten.

Tradisjon for religionskritikk

I Norge er det lang tradisjon for kritikk av religion innpakket i politikk.

Kristelig folkeparti, Listhaug og den nylige abortstriden er gode eksempler på dette. Pressen har ikke hatt noen problemer med å påpeke korsbruken til Listhaug, eller at en konservativ kristen statsråd som Kjell Inge Ropstad ikke ville gå på Pride-paraden.

I striden om abortreservasjon hadde NRK ingen problemer med å fremheve den sterkt katolske identiteten til en polsk reservasjonslege, som tok saken sin hele veien til Høyesterett og vant.

Økt innvandring fra ulike verdensdeler betyr flere norske politikere med ulike og mangfoldige bakgrunner. En av utfordringene som kommer, er om den tradisjonelle kritikken av religiøs innblanding i politikken kan fortsette, eller om enkelte får en form for “fripass”, rett og slett fordi enkelte spørsmål sees på som altfor vanskelige. Fordi reaksjonene kan bli for sterke. Fordi det kan gå for hett for seg i nettdebatten.

Er utvikling er ikke ønskelig, mener Utrop.

Hvem skal representeres?

I Utrops kommende valgutgave stiller vi spørsmålet til NRK-journalist Tormod Strand. Synspunktet hans er at innvandrerpolitikere ikke kun skal representere en viss gruppe, men alle velgere.

Resonnementet er rasjonelt og riktig. Selv om det alltids finnes politiske interessegrupper, så er allmennhensynet viktig i norsk politikk. Innvandrerpolitikere, uansett bakgrunn, står i fare for å bli forbundet med klientelistisk tankegang og etnisk-religiøs blokkpolitikk.

Fremtidens Norge vil ha flere innvandrerpolitikere. Av den grunn er det desto viktigere at innvandrerpolitikere opptrer i tråd med de beste norske politiske tradisjonene. Nemlig at man representerer både de som har stemt deg frem, og de som du ikke har klart å overbevise. Her handler det om den møysommelig oppbygde tillitskontrakten mellom politikere og innbyggere.

Her har vi en utfordring som alle partier, ikke bare Marian Hussains SV, må håndtere.