Mogulenes store dikter

Ghalib Mirzas minne lever videre i store deler av Asia. Her fra graven hans i Chausath Khamba, Nizamuddin i Delhi.
Foto: Wikipedia Commons
Mogulimperiet fostret flere diktere som er kjent den dag i dag over store deler av det indiske subkontintet. Mange mennesker i India og Pakistan kan på stående fot resitere verk av de mogulske dikterne. Både på urdu og persisk. 

For det har seg slik at den gang var persisk høyspråket som diktere og andre høytstående personer brukte. Etterhvert begynte dikterne å bruke urdu, og slik tok  urdu over som hovedspråk i det som i dag er Pakistan og deler av India. Men også i dag har persisk, eller farsi, en særegen stilling. Slik latin var for Europa, var persisk kulturelitens og kunnskapselitens språk for Iran, og deler av det indiske subkontinent.

Selvtillit
En av disse kjente dikterne som ble oppfostret av mogulimperiet, er Mirza Ghalib. Ghalib var hans dikternavn, men egentlig het han Mirza Assadullah Baig Khan. Dikternavnet Ghalib betyr dominant, og han mente selv at hans talent overgikk alle hans samtidige diktere. Suksessen kom, men etter hans død.

Ghalib var aristokrat og levde på støtte fra mogulherskeren eller sine venners sjenerøsitet. Han opplevde mogulimperiets fall i 1857 under opprøret mot den britiske kolonimakten i Delhi, og klarte utrolig nok å overleve, til tross for sin nære tilknytning til mogulherskeren. Men på innsiden var han knust for alltid, og ga uttrykk for det i mange av sine brev som han skrev til venner som hadde flyktet fra Delhi da opprøret startet. I tillegg til å være en stor dikter skrev Ghalib mange brev, og på denne måten utviklet han og satte sitt preg på urduprosa og hvordan den skulle komme til å utvikle seg senere. I så måte var Ghalib veldig tidlig ute, for prosaen fikk ikke noen særlig høy stilling i dagens Pakistan. Det kan også diskuteres om prosaen i det hele tatt har fått en høy stilling den senere tid. Det er fortsatt poesien som blir sett på som det høykulturelle, som den virkelige kunsten. Og Ghalibs poesi blir sett på som det ypperste som noengang er komponert på urdu.

Elev og mester
Ralph Russels “An Anthology of Urdu Literature” (1995) gir et innblikk i urdulitteratur. Russel gir en introduksjon til og innføring i den tradisjonen urdupoesi hører inn under. I Vesten er vi vant med diktere som forteller om sine inspirasjonskilder og forbilder, men i mogulimperiet hadde ikke dikterne bare et dikterforbilde, men også en læremester. Unge oppadkommende diktere gikk i lære hos de etablerte dikterne. De sendte inn sine verk og fikk tilbakemeldinger fra sine læremestere. På mange måter kan vi si at det var en etablert dikterskole. Det ble arrangert mushairas hvor diktere ble invitert for å lese opp sine vers for verten, men også for hverandre. Det var en innbitt konkurranse mellom dikterne i å få mest respons fra forsamlingen, i form av “wah-wah”, et uttrykk som brukes for å verdsette verset og resitasjonen.

Oversettelser
Dikterlærlingene holdt gjerne med sine mestere under slike mushairas, og observerte og tok lærdom av dem, for så å utvikle sine egne diktergjerninger. Den siste mogulherskeren, Bahadur Shah Zafar, som levde samtidig som Mirza Ghalib, er kjent for sine lyriske vers på både persisk og urdu, og noen av hans orginale vers er å finne utstilt på fortet i Lahore.

Russel har i mange år undervist i urdu ved University of London, og oversatt blant annet Ghalib. Hans bok om urdu-litteraturen inneholder mange gode oversettelser av Ghalibs dikt og anbefales på det sterkeste.