Foregangsmann: Paul Ince var den første svarte engelskmann valgt ut til kaptein på landslaget og til å trene et lag på høyeste nivå. Men få har fulgt i hans fotspor.
Foto: flickr.com

"Rooney regelen" – også noe for Norge?

USA viser veien når det gjelder å ansette folk med minoritetsbakgrunn som sportslige ledere. Nå kan England stå for tur, og debatten er også svært relevant for norsk idrett.
Utrop nr. 13/2011 (29.09.2011)
Idretten, både her i Norge og internasjonalt, har lenge vært bevisst på sin rolle som kulturell møteplass og virkelig forsøkt å gjøre mangfoldet til sitt forte. Få andre steder har man et såpass selvkritisk blikk på egne mangler, og særlig i fotballen at man fra høyeste til laveste hold (med noen få uhederlige unntak, selvsagt) prøvd å ta et strupetak på rasisme og diskriminering.

Engelske Premier League er rosinen i pølsa for mange norske fotballfans. Og jeg skulle mer enn gjerne hørt fra de innvidde hva de mener om den engelske ligafotballens nyeste strategi for å fremme mangfold: nemlig å innføre den såkalte Rooney-regelen.

NHL-idé

I det engelske ligasystemet er det 92 klubber tilsammen. Men Charltons manager Chris Powell og Chris Hughton i Birmingham er ligaens to eneste managere med minoritetsbakgrunn.

Den øverste ligaen i amerikansk fotball i USA, NFL, slet med samme problemet. Her innførte man den såkalte ”Rooney Rule”. Navnet kommer fra Pittsburg Steelers-eier Dan Rooney, som var med på å starte en helt ny trend. Regelen går ut på at det alltid skal innkalles personer med minoritetsbakgrunn til jobbintervju når en ny hovedtrener skal ansettes i et NFL-lag.

Rooney ga flere av Steelers afro-amerikanske profiler muligheten til å bli kapteiner, deretter mellomledere og til slutt hovedtrenere. I 2003 besluttet NFL å innføre regelen som en slags kvoteringsordning, med sterke resultater. Kun tre år etter vedtaket hadde antallet trenere med minoritetsbakgrunn økt til over det dobbelte.

En het potet

Advokaten som tok kampen i USA, Cyrus Mehri, har nylig vært i møte med de styrende organer i det engelske seriesystemet, samt spillernes interesseorganisasjoner, og drevet med omfattende lobbyvirksomhet for å få et lignende system innført i engelsk fotball.

For dette er en het potet, ikke bare sportslig, men også samfunnsmessig. På 70-tallet kom de første svarte fotballprofilene seg ut på banen, for både klubb og landslag. Ofte møtt av skjellsord og bananskall. Flere tiår senere er det å ha svarte spillere på laget en selvfølge. Problemet er at mange som gjerne vil bruke sin taktiske kompetanse innenfor trener- og manageryrket ikke får gjort dette. Ofte er det en gammel vedtatt sannhet om "at svarte som trenere duger ikke" som ligger bak.

Kan relateres til Norge

Her hjemme er praktisk talt alle hovedtrenere på toppnivå heilnorske og heilhvite. Med unntak av historiske unntak i form av engelskmenn, skotter, østerrikere, svensker, dansker og islendinger. Enhver tippeligaklubb med respekt for seg selv henter en eller annen sterk spillerprofil fra Ghana, Nigeria eller Costa Rica. Norges Fotballforbund (NFF) har hatt en sterk inkluderingsstrategi og har lykkes med å få svarte nordmenn inn på landslaget, men hvor mange av dagens spillere med minoritetsbakgrunn kan egentlig forventes å ta over Lillestrøm eller Vålerenga?

Som i England anser jeg denne debatten som nødvendig her hjemme. Derfor er det godt å se at fotballen, og idretten, ikke velger å stikke hodet i sanden, men heller se på mulighetene og løsningene.