Kulturelt håndjern: stadig flere registrerte tvangekteskapssaker siste tiden viser at politi og myndigheters formaninger har ingen legitimitet sammenlignet med enkelte ikke-vestlige miljøers internkulturelle kodeks. Nå må man gå hardere til verks for at norsk lov skal gjelde alle borgere i Norge, mener kommentaren.
Foto: Aliks Jendlent

Tvang mot tvang

Tvangsekteskapssaken på Skedsmo viser at politi og myndigheter ikke har annet valg enn å sette hardt mot hardt i kampen mot dette uvesenet.
Utrop nr. 15/2011 (27.10.2011)
I denne groteske saken ble en 13 år gammel jente ble giftet bort til sin sju år eldre fetter i en seremoni i Oslo rundt juletider i 2006. Jenta selv varslet en av IMDIs minoritetsrådgivere for teamet mot tvangsekteskap da hun noen år senere gikk på en videregående skole i Oslo. Jenta beskrev et liv i frykt med voldtekt og vold fra fetteren og hans familie. Senere ble fetteren, jentas far, mor, onkel og tante siktet i saken. Fetteren har i ettertid fått skjerpet straff, mens onkelen på feigeste vis har unndratt seg straffeforfølgelse ved å reise tilbake til Irak.

Nylig har også politiinspektør Terje Bjøranger i Romerike politidistrikt gått ut i den lokale pressen og spilt ballen videre til innvandrermiljøene.

– Det er de selv som må rydde opp, sa han.

Bjøranger vet godt hva han snakker om – ikke bare er han politiinspektør, men han har også jobbet med tvangsekteskap og æresrelatert vold som leder for Kompetanseteamet mot tvangsekteskap.

Velment, ikke handlekraftig

For hver "Skedsmo-sak" finnes det ganske sikkert langt flere som ikke blir belyst, og som ikke engang når det offentliges byråkratiske radar. IMDIs siste årsrapport (2010) om kompetanseteamet viser at fra 2009 til 2010 har antall henvendelser økt fra 276 til 382. For undertegnede er dette tall som bekymrer, og som viser to ting: at teamets arbeid fungerer til 3+, og at Bjørangers påstander bekreftes til sitt fulle; nemlig at målgruppemiljøene ikke er 100 prosent samarbeidsvillige.

For så lenge mentaliteten i flere av de aktuelle ikke-vestlige miljøene i Norge om tvang og ære består, blir teamets arbeid en velment og politisk korrekt parentes. Uten virkelig sjanse eller maktmidler til å gjøre noe særlig med dette problemet. 

Skepsis opprettholdes

Jenta som var innblandet i Skedsmo-saken er nå 18 år og lever med en annen identitet, politibeskyttelse og hemmelig adresse. Som en som har gått til norske myndigheter og redegjort for sin fortvilede livssituasjon har hun sikkert også brakt "skam" over sin familie og sine nærmeste. I mange øynes blir hun fritt vilt for alt fra trusler til rent fysisk aggresjon. Norsk lov blir underlagt opprinnelseslandets kulturkodeks, og miljøets harde interne justis. En slik parallellpraksis er i mine øyne fullstendig uakseptabel, og i sterk grad med på å opprettholde majoritetens skepsis til "det nye".

"Kulturelle rettigheter"

I debatten er det også dessverre mange som gjør to kardinalfeil: Én er å underbygge tvangsekteskapenes betydning og omfang. Den andre er å fremheve kulturelle rettigheter. Når det gjelder førstnevnte er det flere som har gått ut og sagt at tvangekteskapene egentlig ikke er noe stort problem. Tallene nevnt overfor viser en økende tendens som motbeviser dette helt klart. Først og fremst er den uttalte underbygningen en konsekvens av den harde interne justisen i målgruppemiljøene. Å kritisere interne forhold og trosse meningstyranniet knyttet til egne kulturelle skikker slik Amal Aden har gjort, blir regnet som "underordning under det norske". Hva med den 13-år gamle jentas rett til et liv uten frykt og tvang? Er det å "underordne" seg?

Flere fullmakter

Så langt vil jeg beskrive situasjonen som en slags status quo. Men hvis antallet Skedsmo-saker når et nivå de fleste av oss begynner å bli flaue over, så er det kanskje på tide at politi, rådgivere, barnevern, NAV og andre instanser får lovhjemmel til å gå hardere til verks. Mer penger til IMDis rådgiverteam til spaning og skjerpede straffer for denne formen for frihetsberøvelse fra politiets kan være helt legitime virkemidler, mener jeg.

Om vi ikke helt og holdent kan bli kvitt dette uvesenet, så er det uansett realistisk å få det ned på minimum. Midlet må være retten til å bruke tvang – for å få de berørte miljøene til å slutte med sin tvang.